Jeg har tråkket gatelangs i Oslo i dag. Som regel liker jeg ikke det noe særlig. Jeg føler meg alltid litt liten når jeg går på steder jeg ikke kjenner meg igjen på eller føler at jeg går meg vill i folkemassen. Men, ikke i dag.
I dag er nemlig byen dekket med oransje skjerf. Og det gir meg en skikkelig god følelse. Ikke bare fordi jeg vet at de kommer til å komme til nytte, men også fordi budskapet bak er så viktig.
Om vi alle bare gir litt av tiden vår til fellesskapet, kan vi oppnå store ting.
Bak alle de skjerfene ligger det timesvis med strikking. Timer som blir langt ned uten å forvente å få noe tilbake ❤
Tenk om vi kunne klart å gjøre dette mer. Med skjerf, tjenester, gode gjerninger. Uten å forvente noe tilbake!
Jeg vil begynne med å si at jeg ikke er noen ekspert, og at det ofte er freidig å uttale seg om slike ting. Men, det siste året, eller kanskje de siste fire årene etter at jeg flyttet til en helt ny by uten noe annet holdepunkt en kjærligheten har jeg følt mye på ensomhet. Mange ganger har jeg nok til og med valgt det selv. Fordi det føles enklere å bare være ensom en å starte helt på nytt. Dessuten tror jeg man lett kan være ensom sammen med andre dersom alt blir feil. Jeg tror på en måte ikke at å oppsøke nye mennesker fjerner noe av savnet man har til foreldrene sine eller vennene man har hjemme. Alt i alt kan man nok si at jeg har vært ufrivillig, frivillig ensom.
Uansett, i løpet av den perioden har jeg funnet noen triks som gjør det mye enklere. Som fjerner litt av det vonde, eller litt av følelsen av å være ensom. Livet den siste tiden har lært meg å gjøre det beste av alle situasjoner.
Så her kommer 6 tips fra meg som man kan gjøre når man føler seg ensom:
1. Slå på tven.
Dette er kanskje tidenes enkleste, simpleste og kjipeste tips. Tingen er bare at det hjelper. Når jeg føler meg ekstra ensom, er det alltid fint å ha på lyd i huset. Musikk gjør ofte at jeg graver meg lenger ned i følelsene mine. Tv-serier derimot er ofte veldig tankeløst. Sett for all del ikke på noe drama eller “real crime” dokumentarer. Kjør på meg god stemning. Jeg flesker ofte til med “modern family”. Noen ganger ser jeg på, andre ganger setter jeg på gamle episoder for bare å ha i bakgrunnen (haha, det virka plutselig litt desperat).
2. Ta en kaffi med deg selv.
Det satt skikkelig langt inne første gangen jeg dro på kafè helt alene. Men etter en lang svangerskapspermisjon ble jeg liksom litt herdet. Lille elsket å trille tur. Det endte ofte opp med at han sovnet og at jeg gikk innom et sted for å ta en kaffi siden han sov godt der det var litt støy. Etterhvert innså jeg at noe jeg trodde skulle føles ekstra ensomt viste seg å gjøre det helt motsatte. Jeg forelsket meg i å sitte i vinduet og se på alle menneskene som hastet forbi. Høre lydene av alle menneskene rundt meg. Føle meg som en del av massen. Det er alt for lett for at man “kler på seg” huset sitt når man føler seg ensom. At man i stedet for å bryte barrierer, gjemmer seg innenfor husets fire vegger og bare blir der.
3. Finn en sær hobby.
Om man føler seg ensom, men ikke ønsker å gå ut blant folk er en hobby skikkelig fint å ha. Kanskje liker du å være kreativ, spille musikk eller lage mat? Jeg har skikkelig troen på at alle følelser blir bedre av mestring. Bak noe du aldri har bakt før, kjøp noen rare hobbyartikler, lær deg noe nytt, gjør noe du føler du får til. Kanskje liker du sminke? Ta bilder? Perle? Eller har lyst å lære deg å spille gitar? Eller til og med et nytt språk? Bare gjør det!
4. Les en bok!
Jeg vet at ikke alle liker å lese bøker. Men, jeg tror mange tror at de ikke liker det fordi de har lest feil bok. Det finnes bøker for alt. Jeg for min del forguder bøker som omhandler psykologi. Når man leser stoff som en virkelig brenner for blir følelsen rundt å lese en helt annen. Jeg tror ofte mange får litt avsmak etter å ha lest alt for mye litteratur i skolen som er tung. Også bare dropper man å prøve ut hva man liker når man er voksen. Plukk opp en bok om et tema som engasjerer deg skikkelig. Om det er mote, sjarmen med tarmen eller robin hood. Jeg lover deg flere tankeløse timer der hodet ditt er totalt oppslukt av det man leser.
5. Meld deg inn i forumer/facebookgrupper.
Dette er også en verden som åpnet seg for meg når jeg var i svangerskapspermisjon. Det finnes seriøst en gruppe for ALT! Det er faktisk ganske fint å ha et “sosialt nettverk” som man kan oppsøke når man ønsker og orker. Et helt sammensurium av mennesker som har felles interesser men ikke forventer noe av deg. Jeg er medlem i alt fra “fifty shades of makeup” til “vind på måløybrua” så det kan tenkes at du finner det du leter etter uansett hva det skulle være.
6. Lær deg å nyte ditt eget selskap.
Dette er kanskje det vanskeligste tipset og det som krever mest jobb i topplokket. Jeg elsker å være alene noen ganger, misforstå meg riktig. Men, det er noe med å velge det selv. Når jeg i perioder er mye alene mot min vilje blir ting plutselig helt annerledes. Det er da det er viktig å ta tak i seg selv og gjøre det beste ut av situasjonen. Da er det kanskje viktig å gjøre mange av de tingene jeg har nevnt over på en gang. Jeg legger ofte planer for meg selv når jeg kjenner at ensomheten presser litt på. Som at, når jeg har lagt barna skal jeg rydde kjøkkenet, tenne lys, lage noe godt å spise, ta en kopp kakao og krype under dyna i sofaen. Når jeg ligger der skal jeg se den episoden av favorittserien min som jeg har spart. Andre ganger lager jeg kanskje en spakveld. Eller leter frem et kjempepuslespill, heller det ut på gulvet, tar meg et glass vin, setter på musikk og pusler. Det gjelder bare å finne de små tingene.
Nå vet jeg at ensomhet kan være mye verre en den jeg har følt på og at disse tipsene for noen kan være helt bak mål. Men det er i alle fall ting som har hjulpet meg når jeg i perioder har vært veldig mye alene.
Voksenlivet kommer å biter meg i rumpa mist 10 ganger hver eneste dag. Jeg er kanskje over middels opptatt av hvor mange ting jeg bare tok for gitt når jeg var yngre og angrer på at jeg ikke satte mer pris på. Mest av alt det faktumet at man får servert middag hver eneste dag. Jeg er ikke spesielt glad i matlaging og det er en pine å måtte stå over grytene hver eneste dag. Men sant, det hjelper jo ikke å legge seg ned å skrike i protest heller for man er jo voksen. INGEN kommer å fikser greiene for deg.
Hardest ble jeg nok slått i bakken av alt voksenlivet byr på når vi pusset opp huset. Altså, hvor mye planlegging, hvor mange telefoner og hvor mye ansvar kan et stakkars menneske ha på en gang uten at det rabler? Hvem kontakter man egentlig for å kjøpe en forbaska flaggstang og hvor mye koster den egentlig? Hvor fristene er det egentlig å bruke en månedslønn på å plante trær? Du skjønner greia. Det dukker opp ting man aldri har trengt å forholde seg til før. Problemstillinger man ikke en gang visste eksisterte. Ting man tenkte at alle foreldre bare visste når man var liten. Skjønner jo nå at mamma og pappa nok tok alt på sparket, men da tenkte jeg at de hadde stålkontroll.
Til slutt ender man bare opp med å bli en voksen. En sånn voksen som ønsker seg penger for å kunne leie container. For å bli kvitt all møkka man har samla opp i kjelleren. For et “glamlife”. Også ender man opp med å bruke den søndagen man en gang brukte til å sove ut og spise junk på noe helt annet. Nemlig å bære ubrukelige dupeditter ut fra det overfylte hjemmet ditt for så å kjenne på at det gjør deg skikkelig, skikkelig glad.
Så det har vi gjort i dag da. Og nå danser jeg rundt i huset og føler at jeg har gått gjennom en slags renselse.
Det er faktisk heller ikke en så helt vanlig søndag. Kjærligheten har nemlig bursdag i dag. Som han da selvfølgelig måtte bruke på å hjelpe meg med søpla. Skal skjemme han bort litt senere i kveld.
“Grip dagen” er en ganske så anerkjent frase. Jeg elsker den. Det høres kanskje enkelt ut, men faktisk er det store ord. Stå opp, grip dagen du har fått og bruk den riktig. Til noe produktivt, til noe gøy, til noe du aldri har gjort, trenger å gjøre eller ikke fikk gjort i går. Bruk den til å spre kjærlighet og varme, bygge fundamenter for dagene som kommer etter og sett pris på alt du har.
Hva så med de dagene du griper så hardt du kan men likevel føler at det glipper? Slipp taket, jeg tror det er lov å slippe taket.
I dag har jeg en skikkelig dårlig dag. De kommer innimellom. Jeg har prøvd å forske litt på hva som trigger dem, men har enda ikke funnet svaret. Helt ute av det blå, midt i en helt vanlig hverdag kommer plutselig livet og slår meg i ansiktet. Hardt.
Er jeg egentlig en god nok mamma? En god nok kjæreste? Har jeg oppnådd noe i livet? Er jeg bra nok? Tenker jeg rene nok tanker? Vil jeg mennesker rundt meg godt nok? Er jeg nok?
Jeg vet ikke om det er dagens “picture perfect” samfunn som gjør det, eller kanskje er det bare den evige kampen hver enkelt av oss kjemper mot oss selv. Jeg tror mange, som meg har disse periodene. Om det er en time, dag, uke, måned eller år. Perioder der man føler at man ikke strekker til og går til total selvransakelse.
Feilen vi begår i disse periodene er nok at vi utelukkende leter etter feilene våre og på ingen måte klarer å finne frem det gode vi har å tilby hver eneste dag. Kanskje ser vi etter det vi er minst fornøyd med når det kommer til utseende, drar frem de dårligste personlige egenskapene og ser på det vi ikke får til i jobbsammenheng.
Jeg skal ikke snakke for alle, men jeg klarer i alle fall i disse periodene og se det tåpelige i det. Jeg vet jo at jeg har det bra, at jeg har mange mennesker rundt meg som er glad i meg, at jeg ikke er en dårlig mamma og at livet mitt på ingen måte er den fiaskoen jeg føler at det er der og da. Det er bare som om det jeg vet og det jeg føler er to helt forskjellige ting. Realisten i meg vagler på usikker grunn og følelsene mine prøver å vippe henne helt av pinnen.
Greia er jo at man på alle måter har trekt det lengste strået bare ved å bli født i det landet man bor i. Og når man problematiserer de filletingene som skjer feil i livet ens ender man opp med å få dårlig samvittighet for det også. Bare synd at man ikke kan styre følelsene sine.
Jeg er ikke deprimert, jeg har bare en dårlig dag. Men i mange sammenhenger der folk har stått frem med sine psykiske sykdommer som depresjon eller angst har jeg lagt merke til at noen har slengt ut at man bare må ta seg sammen. Tenk hadde det vært så lett? At man bare kunne plukke opp bitene av seg selv og lime dem sammen igjen til en helt perfekt utgave. Det hadde kanskje vært enklere om man visste hvordan man ble knust i første omgang og hvor alle bitene skulle sitte. Man velger ikke følelsene sine, de kommer uavhengig av alt. Uavhengig av hvor bra eller dårlig man har det. Jeg er ganske sikker på at man kan være både lykkelig i slummen og ulykkelig på slottet.
Nå har jeg som sagt bare en dårlig dag og er ikke helt ned i kjelleren å padler. Faktisk skjedde det noe veldig rart på butikken i dag tidlig. Han som satt bak kassa sa plutselig “Jeg liker folk som smiler. Det gjør du alltid. Fortsett med det.” Og da tenker jeg at jeg har jo stått der å smilt. Ikke fordi jeg er falsk men rett og slett fordi jeg ikke tenkte på noe i det hele tatt når jeg sto der. Med andre ord er jeg jo glad. Jeg har bare en kamp med tankene mine i dag.
Men det jeg vil frem til er uansett – vi har nettopp markert verdensdagen for mental helse. Og jeg vil at alle skal huske på at det er så mange ting man ikke vet. Å være psykisk syk definerer ikke noen som person, det er ikke et valg de har tatt, det gjør dem ikke til noe mindre. Det er en kamp de kjemper mot sykdommen, akkurat slik man gjør med alle andre sykdommer. Så vær raus, alltid.
Altså hvorfor er det ingen som har fortalt meg at de “hollywoodlokkene” kommer fra noe så enkelt som en litt tykkere krølltang, haha! Flaks for meg at jeg har fått teste ut BaByliss sin Large fra Creative kolleksjonen. Du finner krølltanga HER. Nå skjønner jeg liksom greia. Så derfor tenkte jeg at jeg skulle tipse dere om noen søte styles man kan bruke både til fest og hverdags i høst.
For å få de fineste resultatene anbefaler jeg å føne håret før man starter samt og bruke en skikkelig god varmebeskytter. Også er det bare å gå crazy bananas med krølltanga. For de fineste krøllene er det lurt å legge tanga under håret når man starter krøllen. Da går krøllene innover om dere skjønner. Det ser ofte veldig heftig ut andre veien og håret blir fryktelig stort.
Look nr 1.
Beachy waves. Dette er ofte min 2 go 2 frisyre med en gang jeg skal noe fordi den er ganske anonym. Klassisk midtskill med luftige krøller. Her er det ekstra lurt å krølle innover siden man får et ganske naturlig resultat. Et ekstra tips her, om du skulle velge å legge deg med vått hår er å flette en flette med midtskill før du legger deg. Da faller krøllene ekstra naturlig helt fra skillen og ut.
Look nr 2.
Bun med krøllet “lugg”. Dette er kanskje min desiderte favoritt. Fordi det går skikkelig fort og gir en litt søt twist. Jeg setter alltid håret i en høy hestehale først. Drar så ut noen remser med hår rundt ansiktet og så lager bun på toppen. Avslutter alltid med å krølle håret jeg har dratt ut og kaster på en scrunchie for syns skyld, haha!
Look nr 3.
Halfbun er liksom en ganske kul greie. Man får håret bort fra ansiktet men får fortsatt lengdene å jobbe med. Her kan man velge om man vil lage bun på toppen eller rett og slett en enkel hale. Ekstra fint om man gir litt ekstra punch til krøllene her.
Det fineste i livet er egentlig hverdagen, selv om man fort glemmer det. De små samtalene med barna eller den lille tiden man har etter at de har lagt seg. Jeg har en “manta” om å prøve å ta ekstra til meg de situasjonene jeg hadde savnet mest om alt plutselig ble borte. Som morgenturer sammen med kjærligheten. Lange lørdagsmorgener i senga sammen med barna eller de dagene vi spiser litt ekstra god middag sammen og alle koser seg sammen.
Akkurat nå har vi en skikkelig koselig greie på gang med mating av fugler. Jeg holdt på å le meg skakk når kjærligheten kom veltende hjem med fullt utstyr til mating av fugl. Et hus og flere kilo fuglemat. Han liker nemlig å gjøre ting han gjør så pompøst som overhodet mulig. Helt ærlig tok det ikke mange dagene før han plutselig hadde oppgradert “fuglehuset” til to etasjer med veranda, men det er jo en helt annen sak. Greia er at jeg først lo litt av ideen. Men sååå, skjedde det noe. Rett etter at vi hadde hengt det opp kom det liksom ingen fugler og vi ble skikkelig skuffa alle sammen. Derfor gikk det liksom litt sport i å følge med om det skjedde noe. Det gikk ikke lenge før vi alle var helt i fuglemodus – typ “se nå gynger huset, det må ha vært en der som vi ikke har sett”.
Kan man egentlig kalle det en felles interesse? haha! Nå har i iallfall en hel verden av fugler funnet ut at det er mat og få utenfor vinduet vårt og vi bruker i overkant mye tid på å se på de. Ironien oppi det hele er jo at jeg er skikkelig redd for fugler, men noen millimeter glass gjør visst susen.
De små tingene altså. Man må jo bare lære seg å sette pris på dem!
“Jeg var 18 år når jeg ble mamma for første gang. Det har vært veldig fint og jeg hadde valgt det samme om igjen. Men jeg vil nok ikke anbefale andre å gjøre det samme uten å tenke seg veldig godt om først”. Skrev jeg i går etter å ha blitt spurt om når jeg ble mamma for første gang. Etterpå fikk jeg et par reaksjoner på at jeg ikke ville anbefale det videre.
Altså først og fremst skrev jeg jo at jeg hadde gjort det samme om igjen dersom jeg hadde fått velge. Jeg valgte å få barn i et liv helt uten rammer. Jeg hadde ikke jobb, noe fast sted å bo eller noe fast holdepunkt i livet. Det var mye som tilsa at det kunne gå skikkelig på trynet. Heldigvis gjorde det langt fra det. Det er jo en gang slik at man blir mamma for første gang, den første gangen, uansett hvor gammel man er. Og selv om rammene kanskje er tryggere når man er litt mer voksen, er det nok like forbaska skummelt uansett om man er 18 eller 40. Man vokser nok også mye som menneske de 9 månedene man bærer barnet i magen, uansett alder. Man lærer å kjenne kroppen sin bedre, må forholde seg til masse nye ting og jeg tror de fleste føler veldig på ansvaret når det vokser et levende vesen i magen ens. Jeg vokste i alle fall mye. Og i løpet av den tiden snuppeliten lå i magen klarte jeg, med familien min i ryggen å stable opp et liv jeg kunne bringe henne trygt inn i.
Faktisk var det livet mitt som ung mamma som gjorde at jeg i det hele tatt startet å blogge. For det er også noe man må ha i tankene når man velger å bli så ung mamma, at andre kommer til å ha tanker om det. Jeg fikk et ekstremt stort behov for å skulle vise alle rundt oss at vi klarte oss. Jeg ville avkrefte ryktene som gikk bak ryggene våre og bevise at alle hadde feil. Jeg skal ikke si at vi alltid har hatt det som “alle andre” eller at ting har blitt gjort etter “boka”. Men vi har klart oss skikkelig fint. Vi har lagt veien samtidig som vi har gått den og det er jeg skikkelig takknemlig for.
Hun har kanskje ikke alltid hatt et A4 liv, men hun har vært trygg, fått drøssevis med omsorg og kjærlighet. Noen ganger ender vi kanskje opp mer som venninner en mor og datter, noen ganger er vi kanskje for nærme i alder til å skjønne hvor vi skal sette grenser og noen ganger feiler vi litt sammen. Til gjengjeld har vi et ekstremt åpent forhold hvor vi kan snakke om alt, vi vet hvor vi har hverandre og er en enorm ressurs i hverandres hverdag. Og det kan ingen ta fra oss.
Når det kommer til punktet hvor jeg aldri ville anbefale andre å gjøre som meg. Skrev jeg ikke ALDRI med store bokstaver, jeg skrev uten å tenke seg godt om. For selv om vår historie er ganske rosenrød, med noen få torner i veien, er det ikke noen garanti for at det ender sånn. Man er jo nesten nettopp ferdig med å være barn. Det er så mange ting man må være klar for å gi opp. Man må rett og slett velge å stå i det 100 prosent eller vente.
Det er mange greier man kan drømme om å gjøre men som aldri kommer til å skje. Som å kunne fly, eller reise jorden rundt på en uke. Jeg har mange ting jeg gjerne skulle gjort, bare for en liten stund. EN av de tingene er å leve noen andre sitt liv, bare noen timer, dager eller en uke. Altså her snakker vi “all in”. Bytte kropp, personlighet, hjem og generelt hele livet. Bare at man husker det etterpå liksom.
Egentlig ganske rart at det er noe jeg gjerne skulle gjort, siden jeg helt ærlig talt bryr meg veldig lite om alle andre sitt liv. Samtidig er jeg helt sykt nysgjerrig på hvordan det er å være inne i noen andre sitt hode. Hvor sykt hadde det ikke vært om man kunne prøve å være en random mann for en dag for eksempel?
Okei, jeg innser jo nå at jeg kanskje ikke bryr meg sååå lite om andre sitt liv som jeg trodde, haha!
Det er så mange ting jeg lurer på.
Hva spiser alle andre til middag? Lager de liksom det samme som oss eller er det noe helt sykt digg der ute jeg går ordentlig glipp av?
Hvordan føles søvn for andre? Er det like digg å sove for alle liksom? For det virker jo som om noen er mer avhengig en andre. Og jeg vil gjerne være inn i hodet til noen som syns det er sånn skikkelig, ordentlig super digg å sove.
Hvordan føles det egentlig å være topptrent?
Hvordan er det å være i hodet til en som ikke stresser i det hele tatt?
Hvordan føles det å være gammel? (Altså jeg skjønner jo at jeg kommer til å finne det ut til slutt).
Mest av alt lurer jeg på hvordan det hadde vært å være mann.
Det er nok en god grunn til at man ikke kan teste ut noen andre sitt liv for en dag. Og selv om det frister er det ikke sikkert jeg hadde turt om jeg faktisk kunne det, haha! Eller kanskje jeg hadde det, jeg vet ikke. Uansett tror jeg kanskje jeg hadde valgt å være en Kardashian fremfor en mann om jeg faktisk hadde fått tilbudet. Skal ikke kimse av litt L.A glamlife.
Vi har jo et hus. Og jeg er veldig, veldig glad i det. Men er det egentlig HUSET med store bokstaver? Sikkert fort gjort å tenke at dette er et skikkelig I-landsproblem. Heldigvis ser jeg ikke på det som et problem, men heller kanskje en slags fremtidsdrøm.
Når jeg flyttet til kjærligheten for mange år siden, bodde han allerede her vi bor nå. Også har vi egentlig bare blitt boende her siden. Vi har gjort det til vårt eget og har skapt uendelig mange minner sammen her. Men, den siste tiden har jeg begynt å leke litt med tanken på at man kanskje ikke skal bo her for alltid likevel. For skal man egentlig slå seg til ro med noe som ikke føles helt riktig? For det er det som er greia. Jeg føler ikke huset. Jeg er glad i det, det rommer mange minner, det ligger fint til og er veldig koselig, men jeg føler det ikke.
Du vet når du har sett for deg noe lenge, da blir liksom ingenting annet riktig sant? Akkurat sånn er det. Jeg har sett for meg at jeg skulle bli gammel i et hus med store stuevinduer og fantastisk utsikt. At jeg skulle sitte der, i vinduet på kveldene med et glass vin eller en kopp kakao og bare se utover.
Det beste av alt hadde vært å kunne bygge sitt eget. Det er jo et skikkelig hårete mål, eller hårete drøm da. Men åhh så moro det hadde vært. Og nå når jeg skriver det innlegget her blir jeg bare mer og mer sikker på at vi en eller annen gang kommer til å flytte på oss.
En så lenge er jeg selvfølgelig glad for at vi har huset vi har og trives kjempegodt. Men det er veldig fint å drømme litt også!
Så var enda en uke med kaos forbi. Jeg føler at jeg alltid er omringet av det, kaos altså. Ikke i form av mennesker, men ting. Det flyter over. Akkurat nå holder jeg på meg storopprydding her hjemme. Rart hvordan man plutselig blir voksen og har en container øverst på ønskelista. Men sånn er det faktisk akkurat nå. Det jeg ønsker meg aller mest er en container til å bli kvitt alt skrotet vi på mystisk vis lagrer i skap og skuffer. Jeg får rot i hodet når det er rot i sakene våre. Så nå trenger jeg virkelig å få litt ordnings her. Så det gjør jeg på om dagen da. På søndager fremover kommer jeg forresten til å lage et aldri så lite innlegg om uka som gikk. Ikke at livet mitt er spesielt spennende, men det er jo fint innimellom å tenke gjennom det man har gjort.
Ukas opptur må være turen vi hadde på harryhandel. Noen ganger er det ikke mer som skal til en bare å sette seg i bilen sammen og gjøre noe utenfor rutinene for at man skal få en skikkelig bra dag. Lille fis hadde det så gøy. Jeg trodde nesten øynene hans skulle falle ut når vi gikk innom godisland. Herregud, jeg kjører så sykt ukorrekte måter på oppdragelse noen ganger. Nød lærer naken kvinne å spinne osv…Vi klarte i allefall å overbevise han om at barn under fem år ikke kunne gå på gulvet der inne fordi da falt nesa deres av! Å slippe han løs der inne hadde vært en katastrofe og han kjøpte den, så hey.
Nedtur:
EDDERKOPPKATASTROFE! Jeg har så fobi mot edderkopper som det går å ha. Selvfølgelig vil livet med da så vondt at jeg for det første bor i et hus med edderkopper på størrelse med tarantella og at de for det andre ofte dukker opp når jeg er alene hjemme. Forrige gang det skjedde endte det opp med krampegråt i all ensomhet. En annen gang evakuerte jeg meg selv og satt fast i andre etasje i flere timer. Denne gangen var jeg dessverre alene med barna og måtte leke tøff i trynet siden jeg ikke vil påvirke dem. Sikker på at den idiotiske frykten min er smittsom. Så da endte stakkaren i støvsugeren da, og støvsugeren står fortsatt ute. Og jeg kvelte gråten i mitt stille sinn og har dermed fortsatt traumer. GRUSOMT!
Ting:
Ukas ting er faktisk flere greier. Jeg må jo først dra frem gaven jeg fikk av kjærligheten. Ikke hver dag jeg får splitter ny kaffekopp. De andre tingene jeg må dra frem er at jeg etter en lang dag i Sverige har klart å fylle opp med husholdningsgreier i en evighet fremover og at kjærligheten på samme tid kjøpte et kit til å lage julepynt, fuglemat og en gigapose med ostepop.
Sted:
Teateret. På søndag var vi nemlig på teater med begge barna. Stykket var noe langt og det ble litt mye av det gode, men åhh den følelsen av å være i et teater. Også vet man også at det skaper gode minner for de minste. Bra greie!
Mat:
Middag hos svigermor. Er det noe man lærer seg å bli glad i som voksen så er det å slippe å lage middag. Eller i alle fall meg da, haha! Så når svigermor inviterer på mat kan man jo ikke annet en å bli glad.
Gode gjerning:
Jeg har en greie der jeg hver uke prøver å gjøre en god gjerning. Kommer til å ta med både det og om jeg får en god gjerning. Det trenger liksom ikke å være så mye. Bare å gjøre noe som gjør at noen andre blir glad. Denne uken har jeg gjort noe koselig som jeg ikke kan skrive om, haha! Så kjip!
Det har vært en skikkelig fin uke egentlig. Neste uke og uka etter der blir mer spennende med flere ting på agendaen. Gleder meg allerede.
