Å bli mamma som 18-åring!

 

 

“Jeg var 18 år når jeg ble mamma for første gang. Det har vært veldig fint og jeg hadde valgt det samme om igjen. Men jeg vil nok ikke anbefale andre å gjøre det samme uten å tenke seg veldig godt om først”. Skrev jeg i går etter å ha blitt spurt om når jeg ble mamma for første gang. Etterpå fikk jeg et par reaksjoner på at jeg ikke ville anbefale det videre. 

Altså først og fremst skrev jeg jo at jeg hadde gjort det samme om igjen dersom jeg hadde fått velge. Jeg valgte å få barn i et liv helt uten rammer. Jeg hadde ikke jobb, noe fast sted å bo eller noe fast holdepunkt i livet. Det var mye som tilsa at det kunne gå skikkelig på trynet. Heldigvis gjorde det langt fra det. Det er jo en gang slik at man blir mamma for første gang, den første gangen, uansett hvor gammel man er. Og selv om rammene kanskje er tryggere når man er litt mer voksen, er det nok like forbaska skummelt uansett om man er 18 eller 40. Man vokser nok også mye som menneske de 9 månedene man bærer barnet i magen, uansett alder. Man lærer å kjenne kroppen sin bedre, må forholde seg til masse nye ting og jeg tror de fleste føler veldig på ansvaret når det vokser et levende vesen i magen ens. Jeg vokste i alle fall mye. Og i løpet av den tiden snuppeliten lå i magen klarte jeg, med familien min i ryggen å stable opp et liv jeg kunne bringe henne trygt inn i. 

Faktisk var det livet mitt som ung mamma som gjorde at jeg i det hele tatt startet å blogge. For det er også noe man må ha i tankene når man velger å bli så ung mamma, at andre kommer til å ha tanker om det. Jeg fikk et ekstremt stort behov for å skulle vise alle rundt oss at vi klarte oss. Jeg ville avkrefte ryktene som gikk bak ryggene våre og bevise at alle hadde feil. Jeg skal ikke si at vi alltid har hatt det som “alle andre” eller at ting har blitt gjort etter “boka”. Men vi har klart oss skikkelig fint. Vi har lagt veien samtidig som vi har gått den og det er jeg skikkelig takknemlig for. 

Hun har kanskje ikke alltid hatt et A4 liv, men hun har vært trygg, fått drøssevis med omsorg og kjærlighet. Noen ganger ender vi kanskje opp mer som venninner en mor og datter, noen ganger er vi kanskje for nærme i alder til å skjønne hvor vi skal sette grenser og noen ganger feiler vi litt sammen. Til gjengjeld har vi et ekstremt åpent forhold hvor vi kan snakke om alt, vi vet hvor vi har hverandre og er en enorm ressurs i hverandres hverdag. Og det kan ingen ta fra oss. 

 

Når det kommer til punktet hvor jeg aldri ville anbefale andre å gjøre som meg. Skrev jeg ikke ALDRI med store bokstaver, jeg skrev uten å tenke seg godt om. For selv om vår historie er ganske rosenrød, med noen få torner i veien, er det ikke noen garanti for at det ender sånn. Man er jo nesten nettopp ferdig med å være barn. Det er så mange ting man må være klar for å gi opp. Man må rett og slett velge å stå i det 100 prosent eller vente. 

 

-M

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg