Okei, jeg tror nesten jeg har glemt hvordan man starter et innlegg. Hallo i luka er garantert ikke hvordan, men hei jeg prøver så godt jeg kan. I dag er første dagen på mange, mange uker hvor jeg faktisk føler meg litt oppegående. Jeg er fortsatt kvalm, men energien har heldigvis gjort et lite hopp. Som regel sover jeg noen timer på dagtid, men ikke i dag. Håper jeg ikke jinxer og at det ikke bare er dagen, men at det faktisk holder på å snu.
Det føles nesten som om jeg plutselig husker hvordan det er å være menneske på ordenlig. Jeg har fått jobbet litt, gjort husarbeid og bakt! Jeg har lovet barna å lage noe godt i matpakken så da smekket jeg sammen noen horn med ost og skinke som de kan ta med seg på skolen i morgen. Jeg baker alltid litt på slump og noterer etterhvert i tilfelle oppskriften blir god og i dag ble de veldig gode så da tenkte jeg at jeg kunne dele oppskriften med dere!
Here we go:
Horn med ost og skinke
Ca. 16 stk
700 g hvetemel
1 ss sukker
2 ts salt
2,5 dl melk
2 dl vann
75 g fersk gjær
1 egg
75 g smør i terninger
Bland mel, sukker og salt i bakebollen. Bland melk og vann i en kjele og varm til den er fingervarm. Rør ut gjæret i blandingen til det er helt oppløst.
Hell melkeblandingen over melblandingen og tilsett 1 egg før du begynner å elte. Elt på medium styrke i 15-20 minutter. Virkelig 15-20 minutter – minst!
Tilsett så romtemperert smør i terninger litt etter litt med maskinen fortsatt gående på medium.
Sett så deigen til heving. Jeg liker å heve deigen i en bolle som er smurt da jeg syns det hjelper på smidigheten når jeg skal bake ut. Men, det er ingen krise – do as you like 🙂 La deigen heve i 1 times tid.
Kjevle deigen til en stor runding og del i ca 16 “pizzastykker”. Om du syns det er enklere kan du dele deigen i to og dele i 8 pr.
Legg litt ost og skinke på den bredeste delen og snurr innover mot midten.
Legg hornene på et stekebrett kledd med bakepapir og la dem etterheve ca 15 minutter.
Stek på 200 grader i 20-25 minutter.
Disse ble skikkelig luftige og gode! Jeg skulle ta bilde for å vise dere, men glemte meg bort og tok en bit først haha. Men, dere ser jo inni likevel.
Nå har K hvert hjemom og spist litt flere en jeg hadde beregnet så nå må jeg gjemme unna så det blir noe igjen til matpakkene.
Altså, hva kan jeg si? Tusen takk for alle fine ord som har blitt lagt igjen hos meg siden i går! Jeg prøver å jobbe meg gjennom innboksen min, men ting tar tid! Jeg setter i allefall umåtelig stor pris på det.
Av en eller annen grunn har jeg fått en slags panikk for å dele ting de siste årene. Egentlig er jeg et veldig åpent menneske, men så tror jeg bare at man i lengden blir ganske skadet av andres meninger. Jeg delte men en liten bittersøt følelse i går – men nå skjønner jeg ikke hvorfor jeg var stressa i det hele tatt. For det har jo ikke vært no annet en gledelig på alle måter!
Nå skal jeg bare komme meg på bena igjen og så byr livet garantert på en skikkelig fin både høst og vår.
I dag kom mamma og pappa en tur på besøk. De skal hjelpe oss litt i huset. Vi er nemlig inne i sjarmøretappen hvor vi skal gjøre mye selv (sjukt praktisk med dårlig form akkurat nå) og da er det fint med noen ekstra hender. I skrivende stund er K i huset med svigerpapi. Det blir garantert noen lange dager der oppe nå, men Herremin – altså om to måneder tipper jeg vi er på vei inn. Det er så sjukt! All denne ventingen også er vi snart i mål.
Denne oppdateringen trenger vel egentlig et aldri så lite blogginnlegg. Som en følger skrev til meg tidligere i dag “Så overraska over noe så lite overraskende har jeg aldri blitt før”.
Så var “katta ute av sekken” og den lille hemmeligheten min er ikke så hemmelig lenger. Til våren blir vi (om alt går som det skal) en familie på fem. Helt sjukehus!!
Jeg har fått utrolig mange spørsmål i innboksen min om alt mulig. Noe av det ønsker jeg å fortsette å holde for meg selv, men det er jo på ingen måte noen hemmelighet at dette er noe jeg har hatt lyst til veldig lenge. Men samtidig har det vært mye annet som har måttet komme på plass. Planen har hele tiden vært å vente på huset. Så når vi i sommer begynte å se en ende i prosjekt hus og visste at høsten ville by på innflytning bestemte vi oss for å bare la det som ville skje, skje. Vel, det skjedde for å si det sånn. Raskere en at jeg klarte å venne meg til tanken. Så plutselig var jeg der jeg har drømt om siden T var liten. Skikkelig rar men fin følelse.
De første ukene var en dans på roser og jeg tenkte at det her, DET blir plankekjøring. Men så smalt det, skikkelig! Nå er jeg endelig litt på vei tilbake til meg selv, men jeg har på alle måter vert en tur i kjelleren. Jeg har sovet store deler av dagen, kvalmen har til tider nesten vært uutholdelig og alt har føltes helt feil. Så toppet jeg det hele med tidenes verste influensa. Men nå tenker jeg at det bare kan gå en vei. Og så lenge den lille mumsen i magen har det bra så er jeg happy.
Nå skal jeg prøve å nyte, kose meg med det som med aller høyest sannsynlighet blir mitt aller siste svangerskap!
Sjukt og kos og fint og rart og spennende og alt på en gang!
