Hei fine mennesker! Ca klokken 4 i natt fikk jeg et akutt behov for å ta opp igjen bloggen. Det er liksom så trist at denne typen platform sakte men sikkert blir borte. For i en verden av scrollesyken og sveip meg hit og dit så tror jeg egentlig de fleste hadde hatt godt av å lese litt. For ikke snakke om at det sitter mange flinke skribenter der ute som nok kunne ha laget mer nyttig innhold en det mange av avisene spytter ut om dagen. Nå snakker jeg IKKE om meg selv, haha – jeg er så konfliktsky at det blir på grensen til rosablogg. Selv om jeg selv ikke er rosa i det hele tatt, bare fryktelig redd for å få kjeft.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Anyhow, nok om at jeg skulle ønske at blogging fortsatt var greia. Eller egentlig litt mer om det, for for meg handler det helt og holdent om egoisme. Jeg savner skikkelig denne måten å kommunisere på og jeg skulle ønske det ble greia igjen. Men NÅ er det nok om det. Tilbake til søvnen. Jeg har for første gang fått prøve meg litt på hvordan det blir med bebis og våken netter igjen. For en var våken nesten hele natten med voksesmerter og den andre danset samba i magen fra jeg la meg til klokken 5 i dag tidlig. Det teiteste er kanskje at det gikk helt strålende – haha. Vi snakkes når jeg er på natt 20 med vræling.

Og apropo vræling. Det har jo skjedd mye i kulissene dette svangerskapet. Jeg er jo klar over at graviditet ikke er noe alle syns er like moro. Og jeg vet sjæl at det ofte føles som om folk som deler litt vel mye av det har vært gravid i over et århundre før de endelig får poppa den ungen. Så jeg prøver å være litt forsiktig.

Men denne gangen har jeg fått så fin oppfølging. De to andre har hatt lyst til å komme et godt stykke før tiden og ting har vært veldig stress. Derfor har de passet litt ekstra på denne gangen. Og det har vært SÅ sjukt betryggende. Det virket først som om morkaken lå bak denne gangen noe som gjorde at jeg startet svangerskapet med lite uro. Men så viste det seg at den for tredje gang lå foran og da ble jeg med et litt mer urolig. I tillegg lå den foran åpningen. Ekstra wohooo! Jeg hater jo å gå gravid, hadde vært skikkelig kjipt om jeg ikke skulle få gjøre den ENE gøye tingen – nemlig fødsel. Heldigvis har den flyttet seg opp, jeg er all good to go og ingen tegn til at denne bebisen er utålmodig.

Så da senket jeg skuldrene og skulle bare til en siste kontroll. Som fortsatt viste at ting var rolig, men bebis hadde avvik på vekst. Så da var det inn igjen da gitt! Man skal liksom aldri bli helt kvitt bekymringene skal man vel?

Utenom det er alt fint. Jeg syns ting er fryktelig tungt for kroppen denne gangen. Men heldigvis er hodet i behold denne gangen også – og det føles veldig fint. Tar det virkelig ikke som en selvfølge når jeg ser hvor mange rundt meg som sliter.

Håper dere tar vare på hverandre og holder dere friske folkens – regner med vi er en hel haug som gjerne skulle sett koronaen et visst sted nå!

Klem M

Denne oppdateringen trenger vel egentlig et aldri så lite blogginnlegg. Som en følger skrev til meg tidligere i dag “Så overraska over noe så lite overraskende har jeg aldri blitt før”.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Så var “katta ute av sekken” og den lille hemmeligheten min er ikke så hemmelig lenger. Til våren blir vi (om alt går som det skal) en familie på fem. Helt sjukehus!!

Jeg har fått utrolig mange spørsmål i innboksen min om alt mulig. Noe av det ønsker jeg å fortsette å holde for meg selv, men det er jo på ingen måte noen hemmelighet at dette er noe jeg har hatt lyst til veldig lenge. Men samtidig har det vært mye annet som har måttet komme på plass. Planen har hele tiden vært å vente på huset. Så når vi i sommer begynte å se en ende i prosjekt hus og visste at høsten ville by på innflytning bestemte vi oss for å bare la det som ville skje, skje. Vel, det skjedde for å si det sånn. Raskere en at jeg klarte å venne meg til tanken. Så plutselig var jeg der jeg har drømt om siden T var liten. Skikkelig rar men fin følelse.

De første ukene var en dans på roser og jeg tenkte at det her, DET blir plankekjøring. Men så smalt det, skikkelig! Nå er jeg endelig litt på vei tilbake til meg selv, men jeg har på alle måter vert en tur i kjelleren. Jeg har sovet store deler av dagen, kvalmen har til tider nesten vært uutholdelig og alt har føltes helt feil. Så toppet jeg det hele med tidenes verste influensa. Men nå tenker jeg at det bare kan gå en vei. Og så lenge den lille mumsen i magen har det bra så er jeg happy.

Nå skal jeg prøve å nyte, kose meg med det som med aller høyest sannsynlighet blir mitt aller siste svangerskap!

Sjukt og kos og fint og rart og spennende og alt på en gang!

Klem M

Mine, dine, våre. Hverdagen til veldig, veldig mange. Det er ikke noe som er vanlig lenger, heller ikke noe som er uvanlig. Familier kommer i utallige formasjoner. Fasiten er borte. Resultatet? Vel, det kan jeg ikke snakke om for noen andre en meg selv. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

For jeg, er heldig. Vi er en familie basert på mine og våre. Eller min og vår for å være enda mer konkret. Tankene mine rundt dette har vært mange, noen av dem til og med tunge. Man vil jo bare barna sitt beste og omveltninger i familielivet er ikke alltid akkurat det. Det beste for barna altså. 

Det er lett for at barna blir taperen i det hele. De som trekker det korteste strået. Ikke bare skal de forholde seg til at mamma og pappa ikke er sammen lenger. Det er så mye, mye mer. Hele livet deres blir snudd på hodet og som jeg har skjønt på andre er ikke det alltid en enkel sak. 

Vi har stablet oss gjennom denne omveltningen uten de alt for store humpene i veien. Kjærligheten og snuppeliten er uadskillelige. Så kommer lillebror og frykten min for at det snuppeliten skal merke forskjellsbehandling, om så en aldri så liten smule, vokser seg større og større. Ikke fordi jeg tror noen kommer til å gjøre det med vilje, men at hun skal oppfatte situasjoner annerledes en vi gjør det. 

Jeg er så glad for at den frykten aldri fikk vinger. 

Jeg føler meg så heldig som har en fantastisk kjæreste og en så fin svigerfamilie. Det er aldri noen forskjell på barna, blod eller ikke. Snuppeliten har sin plass, likt som lille T og de andre. Hun føler seg elsket og satt pris på. Hun er trygg. I stedet for å se det vanskelige, ser hun det fine. Hun har fått en enda større familie, med enda flere mennesker som er uendelig glad i henne og vil henne godt. Hun er alltid omringet av mennesker som passer på. En ekstra farmor å gå til når ting føles vanskelig, en tante som alltid har mat, en tante som lærer bort taekwondotriks, to onkler som finner på mye sprell og en fetter som lyser opp hver gang han ser henne. Og dette er bare bonusen, kremen på kaka som allerede består av kjærlighet. 

Jeg vet at mine, dine, våre kan være vanskelig. Men, det behøver ikke å være det. Med åpne armer, massevis av kjærlighet og en god tone mellom oss som voksne kan det faktisk ende opp med å være ganske så fint. 

Det er det i alle fall for oss.

-M

Hei søndag på en mandag! Altså, det kan jo bare ikke bli feil å starte uken en dag senere. Denne uken er så full at jeg ikke vet hvordan vi skal få den til å gå opp en gang. Vi er heldigvis verdens beste på å samarbeide så det går alltid rundt, alltid. Sommeren er et eneste stor kaos hvert år. Det skjer noe HVER dag. 

Vi har i det minste ladet opp i dag. Sommeren kom innom på en snarvisitt og lille T elsker å være ute. Med andre ord har vi vært ute hele dagen og la igjen omtrent hele sandkassen i badekaret før han la seg for kvelden. Jeg glemmer nesten at vi har hage når det er dårlig vær, derfor blir jeg alltid like fortvilet hver gang solen titter frem og jeg ser hvor mye vi egentlig har å gjøre der ute. Hvor skal vi egentlig starte? Altså, hovedfokuset må jo bli å få gjerdet inne hele området så lille sprell ikke kommer seg ut på veien. Der stopper det for meg. Jeg har ikke grønne fingre i det hele tatt. Faktisk hater jeg alle grønne duppedingser som kommer opp av jorden. Utenom trær da, jeg elsker trær. Jeg syns jo det er fint å se på, men de bare dør foran øynene på meg uansett hva jeg gjør. De grønne duppedingsene altså. Dessuten tror jeg at hele Hagen er full av brennesler, men jeg vet ikke hvordan de ser ut. Voksenlivet har meg i selene og jeg kommer absolutt ingen vei. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det er helt fjernt at jeg snart blir 30 år!! Altså, jeg føler at jeg fortsatt er altfor ung for alt. Og nå kaver jeg meg gjennom oppussingsprosjekter, barneoppdragelse og alt det man skal gjøre når man er voksen! Hjelp! Hvor var jeg når de delte ut all kunnskapen man trenger for å være voksen? 

Jeg håper for min egen del at det bare er noe man lærer underveis. Barna har jo klart seg bra, haha! Så da er det vel håp for alt det andre også. 

Om noen har et superduper hagetips eller vet hvordan man får bort en evighet med ugress rop ut!

-M

Det er mye liv og røre hos oss om dagen. Man merker stor forskjell når man plutselig har to store barn. De lager mye lyd og jeg tror vi voksne blir påvirket til å lage mye lyd selv også. Det er sang, dans og TV dagen lang. Stemmen til fantorangen klinger i ørene mine når jeg skal legge meg og jeg sier ordet “sjøbanan” i mitt eget hode litt for mange ganger. Men, herlighet så gøy det er. Jeg virkelig elsker å være mamma. Hadde det ikke vært for at jeg aldeles ikke hadde klart det ville jeg gjerne hatt 10 stykker av de sjarmerende små vesenene. Joda, det er slitsomt til tider. Men aldri et kjedelig øyeblikk og jeg forguder det. 

Det er veldig spennende å ha to barn så langt fra hverandre i alder. De utvikler seg såå raskt i hver sin fase i livet og jeg jobber hardt for å henge med. Snuppeliten er overalt og vil helst være med venner hele tiden. Samtidig som lille T helst er så nærme meg som mulig til en hver tid. Og når snuppeliten kommer hjem er hun glad for å være her og lille T så glad for å ha henne hjemme. 

Ting har føltes så bra nå de siste dagene etter at T begynte å sovne om kveldene. Jeg har tid til snuppeliten, som plutselig føler at hun får det hun trenger. Lille T selv våkner blid som en sol og ordene bare ramler ut om dagen. Han som har vært så treig på snakkingen. Altså, nå tror jeg ordentlig at vi har funnet en greie her! Så skal dere snart få slippe å lese mer om soving, haha! Det eneste problemet er ettermiddagene. De blir tunge for den stakkars lille klumpen når han ikke skal sove noe. Men, det ser ut som det funker med en liten powernap på 10 minutter. Da er han FIT for fight igjen og sovner likevel som en plett når kvelden kommer.

Jeg er så glad at det nesten ikke går å forklare en gang. Dere som har hatt barn som ikke sover skjønner sikkert hva jeg mener. Det tar virkelig sin mann/kvinne å holde ut når dagene varer fra 07.30 til 23. Nå kan vi jo faktisk legge oss tidligere selv også. I kveld er jeg alene med barna. Nå når lille er i seng så tidlig vil det si at jeg har hele kvelden helt for meg selv. Hallo rødvin, Kardashians og godis. Jeg har lengtet etter dere. 

Ha en nydelig søndag vakringer. 

-M

Det er rart hvordan tiden bare går. Hvordan alt som en gang føltes så virkelig bare blir til fjerne minner. Det begynner å bli lenge siden den dagen da tiden sto helt stille, da det føltes som hele livet falt i grus og at ingenting kunne bli det samme igjen. Det er med en stor klump i magen jeg skriver dette innlegget. For minnene er kanskje fjerne, men følelsen jeg fikk den dagen ligger plantet i kroppen min og vil nok aldri til å forsvinne. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi kommer nok aldri til å få vite hva som skjedde den dagen lille T sluttet å puste. Heller aldri få svar på om han hadde klart seg til ambulansen kom dersom vi ikke klarte å hjelpe. Hvor nære vi var å miste ham den dagen er jeg glad for at vi aldri kan finne ut. Men, en ting vet jeg. At jeg der og da, akkurat i de sekundene var sikker på at jeg aldri skulle få se babyen min vokse opp. Jeg blir kvalm av å tenke på det. 

I dagene, ukene og månedene etter at det skjedde var det en setning jeg og kjærligheten sa til hverandre om og om igjen.

“Det gikk bra”  

Og det gjorde jo det, det gikk bra. Alt gikk bra. 

Det skjer aldri meg, tenker man ofte. På den måten kan man beskytte seg selv fra bekymringer, uro og tanker man ikke vil tenke. Men, hva gjør du egentlig når det plutselig skjedde? Når du faktisk vet hvordan det føles å miste dem? Om det så bare var for en liten stund? 

Jo, du går i krigsmodus. Tar på rustningen, bevæpner deg med det du har og gjør absolutt alt du kan for å beskytte dem for at det aldri skal skje dem noe igjen. 

Lille T har blitt et beskyttet barn, kanskje til og med overbeskyttet. Jeg vokter ham med haukeblikk hvert bidige sekund vi er sammen. Er redd for alt. “Er han ikke litt blek?” Er en setning jeg sier alt for ofte og jeg vet at det ikke kan fortsette. Jeg bare vet ikke hvordan jeg skal bryte ned rustningen, senke våpenene og bare la ham være fri. 

Mye av grunnen til at vi har et barn som ikke sover er nok at jeg ikke klarer å la ham finne søvnen selv. Jeg vil bare passe på. Aller helst vil jeg bare ligge inntil ham til han våkner og jeg kan se at han er like hel og klar for en ny dag. For det er alltid kveldene som er verst. Når jeg må sove selv og ikke kan passe på. Terskelen for å ta han med meg i sengen vår når vi legger oss er alt for lav. Det kan være et host, at han er litt varm eller at jeg syns han puster for fort. Aller mest er jeg bare redd for at han skal være alene. Og når han først sover en hel natt i sin egen seng, våkner jeg av at angsten tar meg. Hvorfor har han ikke våknet i løpet av natten? Hvorfor har han ikke kommet inn til oss? Hvorfor har jeg ikke hørt han? Da har jeg bare lyst å løpe inn på rommet hans, rive han opp av senga og forsikre meg om at det ikke har skjedd noe. 

Jeg ser jo selv at det jeg skriver er helt fjernt. Men, jeg er klar over det og jeg jobber med meg selv hver eneste dag. Man kan faktisk bli syk av bekymring og jeg ønsker meg virkelig å bekymre meg mindre. 

Men, hva gjør man egentlig når man vet hvordan det føles? Hvordan det føles å miste det mest dyrebare man har, om det så bare var for en liten stund. 

Jeg håper at jeg aldri trenger å få kjenne på den følelsen igjen.

-M 
 

God kveld vakre skapninger. Her har uka startet med et brak. Mandager er alltid kaos i “Casa del Sundberg” og denne var virkelig ikke noe untak. Vi står alltid opp en smule for seint, jeg jobber som regel alltd kveld og hele huset står på hodet. Sånn er det bare og jeg tar det med knusende ro. Altså, vi kommer alltid i mål. Alle rekker det de skal, har mat i magen og får det de trenger. Så får mandager bare være en slik dag.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men over til hvorfor jeg er så hoppende glad! Nå vet jeg ikke om det er mange som leser bloggen min fast, men jeg skrev i allefall tidligere at snuppeliten mistet en sølje på 17. Mai. Både hun og jeg syns det var skikkelig kjipt og hadde egentlig forberedt oss på at vi aldri kom til å se den igjen. Men, facebook er en finurelig ting. Altså, etter en aldri så liten etterlysning og noen uendelig snille delinger dukket den plutselig opp igjen. Noen søte barneskolebarn hadde funnet den på bakken og gitt den til læreren sin som igjen ble tagget i innlegget mitt på facebook. Hurramegrundt jeg gråter inni meg. SÅ glad er jeg.

Med andre ord kan mandag bare være kaos, for i dag er en skikkelig bra dag. Alt har bare gått min vei for en gangs skyld og jeg digger det.

-M

Jeg tror jeg snakker for hele gjengen når jeg sier at det er litt dagen derpå stemning hjemme hos oss i dag. 17. Mai ble en hektisk men utrolig koselig dag. Vi hadde fullt program fra morgen til kveld så det ble rett og slett ikke tid til bloggen. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg syns det var såå koselig å endelig kunne gå i bunaden min igjen og ikke minst kle opp de små søte minimenneskene mine. Jeg elsker arvegods. I alle fall når mormoren min har strikket og brodert det. Bunaden som lille T hadde på seg brukte broren min når han var liten. Om lille T får en sønn en gang håper jeg at han skal bruke den han også. Tradisjoner altså! 

Det var bare en ting som gjorde at dagen ikke ble helt slik den skulle. Snuppeliten var så uheldig å miste en av søljene hun hadde på bunaden sin. Den var min fra jeg var liten og jeg gråter en skvett innvendig av tanken på at den nok er borte for alltid. Jeg har etterlyst den overalt uten å få napp. Jeg hadde skikkelig håpet at noen hadde sett den og plukket den opp. Altså, jeg har ikke gitt opp men jeg innser jo at den nok er borte. 

Likevel, om noen i Drammens området har funnet en sølje et sted hadde jeg blitt veldig glad! 

-M

I går var en sånn dag. Nå tenker du kanskje at vi hadde en skikkelig slitsom dag, at barna var helt umulige, at jeg var så lei at jeg rett og slett ikke orker tanken på flere barn. Det var ikke slik i det hele tatt. Det er på de skikkelig bra dagene jeg kjenner at jeg er ferdig. Frykten for å ødelegge det vi har. Jeg har sett alt for mye Paradise Hotel i det siste, så jeg kan vel si det slik at harmonien i gruppa er veldig god akkurat nå, haha! 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi fungerer så bra sammen vi fire. Alt går liksom som smurt hele tiden. Vi koser oss i hverandres selskap. Det er sikkert tåpelig å tenke at et barn til i fremtiden kan ødelegge noe. Men, frykten er der likevel. Jeg er redd for at jeg ikke har nok å gi til tre små mennesker, at alle ender opp med å få bare litt. Redd for at en ny baby kan skape trøbbel i paradis. 

Alt funker liksom bare nå. Kjærligheten er en så god pappa for de to. Og søskenkjærligheten er så sterk. De er som erteris og lille T ser såå opp til storesøsteren sin. Jeg føler også at alt er i balanse. At begge får like mye oppmerksomhet. At vi har funnet den perfekte symmetrien. Så er det kanskje meningen at det bare skal være oss fire til evigheten og forbi. Andre dager er jeg så babysyk at jeg nesten svimer av, haha! 

Det er uansett ikke noe tema akkurat nå, så jeg skjønner ikke hvorfor jeg fokuserer så mye på det. Kanskje fordi jeg føler at alle rundt meg får barn. Eller kanskje fordi jeg liker å ha en plan på ting. Ahh alle de tankene man har i hodet altså!

Vi hadde altså en skikkelig fin dag i går. Jeg var skikkelig sliten etter en lang uke med mye på agendaen og jeg tror jeg har klart å få en aldri så liten forkjølelse…iiiigjen. Men det gjør jo ingenting når man får dele dagen med disse sjarmtrollene. 

Vi var ute og testet det nye yttertøyet barna har fått fra Reima. Jeg er helt imponert over kvaliteten. Og gult er jo så kult. Lille T elsker klær, han kler på seg alt mulig rart hele dagene og føler seg alltid tøff i pysjamas. Han spradet rundt i den nye dressen sin som en liten konge og syns selv han var skikkelig fin. Våren er fortsatt våt her i Drammen så det blir fint å ha denne i barnehagen fremover. 

Dressen til Lille T finner du HER!

Jakka til snuppeliten HER

Og lua til lille T HER 

Nå forbereder vi oss på en regnfull 17. Mai. Jeg har endelig fått på plass bunaden min og bunad til begge de to små. Jeg gleder meg skikkelig til å kle opp alle sammen, haha! 

-M

//innlegget inneholder reklame 

Eller ikke, haha! Jeg husker når jeg var yngre at jeg syns Søndager var kjedelige. Vel, det har skjedd en del siden den gang for å si det sånn. Etter en lang jobbuke er Søndagen alltid veldig velkommen. Jeg gleder meg til vi har kommet så langt at vi kan bruke søndagen bare på kos. En så lenge er det en super dag til å komme videre med oppussing, rydde i kjelleren og vaske de ti tonnene med klær som hoper seg opp i kjelleren. 

Jeg har fått gjort såå mye i dag og det føles skikkelig deilig selv om kroppen er sliten og brygger på en aldri så liten forkjølelse. Det som er ekstra fint med søndagene er at alle alltid er hjemme. I alle fall en så lenge før festivalsesongen starter. Selv om vi har mye å gjøre er det skikkelig fint å kunne være med barna fra de står opp til de går og legger seg. Jeg tror vi satt ved frokostbordet i over en time i dag tidlig. SÅ koselig. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

I skrivende stund sitter jeg på rommet til lille T som fortsatt ikke vil sove. Han ligger i sengen sin og hører på nattasanger. Hvor lenge jeg blir sittende vet jeg ikke. Det gjør ingenting, for jeg liker å sitte her. Han vokser så fort og å ha muligheten til å ta en stund å bare se på ham er så koselig. Så nå skal jeg klapse sammen dataen og bare vente. Se på det lille mennesket mitt og vente på at det skal bli kveld.

Husk på at jeg har spørsmålsrunde noen innlegg tilbake da, om du skulle lure på noe!

-;