Så var det lenge siden – iiigjen. Faktisk kom jeg på at denne bloggen i det hele tatt eksisterer når jeg skulle lete etter gravidoppdateringer fra mitt forrige svangerskap for å sammenligne, haha! Det er så ofte jeg finner glede i alt jeg har skrevet ned – for selv om jeg prøver å holde det ikke så alt for personlig (jeg skjønner jo at det ikke er en privat dagbok) så er det så mange ting jeg er glad for at jeg har delt.
Helt ærlig føler jeg meg ikke helt som meg selv om dagen. Absolutt alt står på vent – alle timer i døgnet har en agenda og jeg er fortsatt ikke i veldig god form. Og det vi venter aller hardest på akkurat nå er huset. Herrejemini som jeg har lyst til å flytte inn i det huset. Nå er det ikke lenge igjen – men det føles for første gang ut som om det aldri skal bli ferdig. Det er vel ofte sånn med ventetid – noen ganger blir den så lang at man nesten mister håpet. Selv om vi egentlig er innenfor planlagt tidsskjema haha!
Når det kommer til bollemagen vokser den og trives. Selv om jeg trives sånn passe. Jeg koser meg masse med de små sparkene og gleder meg utrolig mye over det faktum at kroppen min vil dette igjen. Samtidig savner jeg å være meg selv. Ha energi som varer mer enn en time av gangen – kunne løpe ute og bare være fri. Jeg føler meg litt fanget i min egen kropp. Veldig merkelig følelse egentlig.
På ultralyd her om dagen fikk vi nok en gang bekreftet at det er en liten gutt. Kanskje på tide at vi begynner å tro på det nå som det er bekrefter 4 ganger 😂 For meg var det egentlig helt likegyldig hva det skulle bli, men jeg har hatt en følelse på gutt helt fra dag en så jeg ble ikke akkurat overrasket. Dessuten drømte jeg noe for en stund tilbake som gjorde at jeg trodde jeg skulle få en gutt – men sånne ting er jo litt tullete så jah.
Det de også fant på ultralyden var at morkaken ligger foran åpningen – typisk min flaks. Det var egentlig det jeg lette etter tidligere i dag for jeg lurer på om den kanskje gjorde det sist også før den flyttet seg litt oppover. Jeg har så lyst å føde normalt – det er jo den gøyale delen av alt det her og jeg kjenner jeg blir fryktelig skuffa om det ikke går!
Anyhow – jeg er forresten sykt hormonell om dagen også. I går gråt jeg hele dagen fordi jeg følte på sånn takknemlighet over familien min, så hikstegråt jeg av slutten på alene hjemme. I dag har jeg vert på gråten hele dagen fordi jeg føler at ingenting er på stell og at ingenting blir ferdig i tide. Kan tenke meg K gleder seg til jeg blir «normal» igjen!
Klem M