Holy Macaroni for en dag! Endelig fikk man en liten forsmak på sommeren. Årets første grilling, late timer i solen sammen med noen av de beste menneskene i livet mitt og en lang visitt i favoritthagen. Naboen vår har en oase av en hage. Et sted du bare har lyst til å være lenge, lenge, lenge. Og så er de jo de mest gjestfrie folkene jeg vet om også da. Noen av høydepunktene gjennom sommeren skjer akkurat her.
Man får jo bare så lyst å starte på sin egen hage. Den skal forresten få navnet “drømmehagen” når den er ferdig. Det blir en stund til da, men planene er klare. Uheldigvis for meg har jeg ikke et snev av grønne fingre. I tillegg til at jeg hater hagearbeid. Men, det er jo egentlig bare å brette opp armene og sette i gang. Det gjør seg jo ikke selv, sies det.
Sukk så deilig med sol! Det varmer helt inn i sjelen og alt føles så bra. Slitne barn etter mange timer ute, røde kinn, lukten av sommer. Man må jo bare like det. La den sommeren her bli lang og varm.
Det beste av alt er jo at det er fri i morgen også, OG at det er meldt skikkelig bra vær da også. Kjærligheten skal jobbe, så da får jeg en lang kosedag alene sammen med barna. Det er så rart, at man har lettere for å ikke gjøre noe annet en bare å være sammen når vi ikke er to. Så da skal huset bare få være rotete, oppussingen vente og all tid gå til barna. Hurra!
Man føler jo alltid at man mister litt akkurat den følelsen når man jobber på lørdager, men såååå. Så kommer det noe som heter 1.Mai. Plutselig har man to dager fri til å gjøre alt! Være sammen med barna, fortsette oppussingen og drikke morgenkaffen ute.
Jeg griner forresten inni meg om dagen. Jeg har funnet drømmehuset mitt. Altså, jeg liker huset mitt godt, misforstå meg rett. Men nå ligger altså HUSET, det huset man egentlig bare må ha ute for salg. Og det ligger bare hundre meter fra der vi bor nå. Det er alt for dyrt. Alt for dyrt og alt for mye som må gjøres. Egentlig har jeg bare lyst å legge all fornuft til side og bare kjøre på. Selv om jeg vet at det ikke går.
Kunne de ikke bare ventet noen år før de solgte det, så skulle jeg spart til jeg ble grønn i ansiktet.
Jeg skal i allefall tippe Lotto i dag for å si det sånn!
Innimellom er det greit å bare løfte litt på sløret, drite i hele greia og bare la det stå til. Løfte lokket av det glorifiserte livet på instagram og vise hva som egentlig er oppi boksen.
Det er jo ingen hemmelighet at jeg knipser bilder i den ryddige delen av huset, FØR lille T har spaghettisaus i hele fjeset og når jeg selv fortsatt ser levende ut. De fleste gjør jo det. Altså deler de fineste øyeblikkene.
Sannheten er jo egentlig at bildene ser slik ut i ca 50% av tilfellene:
I går etter jobb brukte jeg mine siste skarvelige kroner på et toastjern til 199 kroner (fikk plutselig så sykt lyst på toast) og 3 pakker med dopapir på tilbud til 10 kroner på MENY. Og ja, meny har dopapir til 10?! kroner pakka så løp og kjøp. Og nei jeg er ikke sponset av MENY.
Så lo jeg litt av meg selv da, når jeg trasket hjem fra jobb med tre pakker dassrull, uten pose og et toastjern. Tenkte litt på hva jeg skulle blogge om, funderte på om jeg skulle lage et nytt innlegg med oppskrift på noe. Hva da? TOAST?! Det endte med at det ikke ble noe blogginnlegg i det hele tatt for å si det sånn.
Men, når jeg våknet i dag tidlig innså jeg at man like godt kan skrive det som det er. Det trenger ikke alltid være så sabla fint. Trenger det vel?
Jeg er en realist til langt inn i barken. Det er nok kontrollfreaken i meg som gjør det. Jeg liker ikke ting som ikke er planlagt, fastsatt eller kontrollert.
Derfor har jeg alltid hatt vanskelig for å tro på at mennesker kan ha evner til å se ting ikke alle kan se. At det finnes mer mellom himmel og jord. At noen kan lese andre bare ved å være nær dem.
Jeg tenker at mye av grunnen til at man ikke tror på slike ting, er fordi man ikke vil. Man er ikke åpen for det, det er rett og slett for sykt. Selv er jeg kanskje mest redd. Redd for at noen mennesker kan ta inn over seg auraen min og lese hele meg.
I dag møtte jeg en dame som fikk meg til å se helt annerledes på alt. Jeg vil ikke gå inn på hva hun sa eller hva som skjedde, men etter bare et par minutter i hennes selskap gråt jeg.
Jeg vet ikke hva som skjedde, kanskje var det noe hun sa, måten hun sa det på eller følelsen jeg fikk når hun tok på meg.
Jeg er i allefall overbevist om at hun har noe annet, noe jeg ikke kan sette fingeren på. Noe som gjør meg redd, men samtidig rolig.
Hun forsvant like fort som hun dukket opp.
Håper virkelig jeg møter henne igjen en dag. Hun sa jo det, at vi skulle møtes igjen.
Egentlig syns jeg det er litt artig når alle skal poste hvordan været er overalt på sosiale medier. Altså, det er jo bare vær. Men nå snør det hurramegrundt store grusomme kladder midt i April! Jeg har tatt ut utemøblene, tørket støv av bikinien og gjort meg klar for late dager i vårvarme. Hadde dermed ingen planer om å lete frem igjen både vintersko, utedresser og ull.
Lille T derimot elsker det. Han holdt på å le seg ihjel når vi så ut vinduet i dag tidlig og kunne ikke komme seg raskt nok ut døren. Jeg skulle egentlig ønske det var søndag. At vi bare kunne fyre opp i peisen, lage vafler og sette på en koselig familiefilm. But hey, sånn er livet. Hverdagen er jo deilig den også. I dag jobber jeg seint. Det betyr laaang frokost og at jeg får levert i barnehagen.
Jeg har et skikkelig elsk/hat forhold til levering. Jeg får jo aldri nok av barna mine og vil aller helst være sammen med dem helt til de må avgårde. Derfor er jeg alltid oppe før gutta sammen med snuppeliten, da får vi litt alenetid før skolen. Av samme grunn liker jeg også å levere lille i barnehagen, da får jeg være sammen med ham så lenge det går. Tingen er bare at han innimellom gråter når jeg går. Altså, han elsker barnehagen og det er ikke alltid han er klar til å bli med hjem når han blir hentet. Det er bare akkurat den avskjeden som innimellom er litt sår. I dag var en sånn dag.
Å gå fra barnet mitt når det gråter sitter såå langt inne. Jeg vet jo at det er sånn for de fleste innimellom og jeg hører jo at han alltid har stanset før jeg kommer meg ut døren. Det bare føles så lite teit.
Nå vet jeg at han kommer til å leke i snøen hele dagen og ha det helt gull, så da bærer det avgårde på jobb!
De som kjenner meg godt, vet at jeg ikke gråter så mye. Jeg bare gjør ikke det. Men, er det en ting som får meg til å få en tåre i øyekroken hver eneste gang så er det fødselshistorien fra den dagen lille T kom til verden.
Lille venn er snart to år og jeg føler det er på tide å dele denne igjen. Skulle virkelig ønske jeg hadde en fra da snuppeliten ble født, men slik er det bare ikke.
Så her kommer den, historien om et av mitt livs store eventyr:
I skrivende stund sitter jeg på min side i sengen, i leiligheten vår hjemme i Drammen. På den andre siden sitter kjærligheten. Vi sitter alltid sånn vi to, på kveldene etter at snuppeliten har lagt seg. Det er bare det, at midt i mellom oss ligger det en liten pustende bylt. En liten, myk og godluktende bylt som for 50 timer siden så dagens lys for aller første gang.
JEG HAR BLITT MAMMA.
Og her er historien om den første dagen i baby T`s liv:
Det er mandag, snuppeliten har sin første skoledag i andre klasse og jeg er lei. Lei av å være tung i kroppen, lei av å ikke strekke til som mor og lei av å ikke få sove om nettene. Jeg ser tungt på å komme meg ut av senga før halv åtte, og jeg tenker at den lille babyen i magen kommer til å gro fast der inne.
Jeg streber meg opp av sengen. Fødeansiktet er værre en noen sinne, øynene klør av hevelsen og leppene mine prikker. Under en skypesamtale dagen før påpekte mamma ansiktet mitt og sa at nå kan det ikke være lenge igjen. Men jeg hadde jo lest at fødeansikt kunne forekomme flere uker før fødsel, så jeg så mer på det som en plage en et tegn.
Jeg følger snuppeliten på skolen, slår av flere spøker til de andre foreldrene om at jeg har tenkt å føde senere på dagen og sier jeg skal hjem å løpe trapper.
Det med trappene er bare tull, for jeg er ikke dugende til en dritt. Ikke bare er jeg sliten etter nattens maserier, men jeg har også pådratt meg noe skikkelig værk i ryggen/bekkenet. Det føles rett og slett ut som om jeg har pådratt meg en skikkelig kink i nedre del av ryggen. Sammentrekningene er der som vanlig, ingenting er nytt, jeg har bare ligget litt vondt.
Jeg spiser frokost, og blir skikkelig dårlig i magen. Som hver eneste dag den siste tiden. Tarmene ligger som en krøll og mat er værken fristende eller noe jeg klarer å holde på. Altså fortsatt ikke noe nytt. Ikke noe tegn på at noe er på gang.
Jeg setter på en maskin med klær, rydder litt på kjøkkenet. Legger ut bilde av frokostsmoothien jeg laget til meg og kjærligheten på instagram. Trasker rundt i leiligheten, føler meg egentlig bare deprimert. Kjærligheten har møte med snekkeren angående det nye soverommet som har stått på vent og jeg føler meg ensom.
Snekkeren er på hugget, han kan komme å starte på det hele dagen etter. Vi takker så mye, jeg stryker meg over magen og ler når jeg sier at det er fint, siden vi har litt dårlig tid på å få alt klart. Kjærligheten går på jobben en tur, han skal ikke være lenge borte, han må hjem rive litt diverse før snekkeren kommer.
Jeg sitter igjen alene, tenker jeg får prøve å blogge litt. Da får man ikke så dårlig samvittighet for å sitte i sofaen. Jeg skriver om det som står fremst i hodet mitt. Jeg skriver om at jeg er lei av å vente, om modningstegnene jeg har og om strekkmerkene. Jeg skriver om svangerskapet, som jeg har gjort så mye i det siste. I det jeg trykker på publiser, rykker det til i underlivet. Det kjennes ut som om noen stikker en strikkepinne opp i systemet, om og om igjen. Dette har skjedd mye i det siste, ikke så intenst som dette, men likevel. Det modnes der nede, det er jo helt normalt.
Jeg ser over blogginnlegget, klapser igjen dataen og reiser meg opp. Der stikker det igjen! Jeg kniper sammen beina, det føles helt grusomt. Jeg blir enda mer deppa, tenker at det blir skikkelig tungt å gå sånn i flere uker.
Sammentrekningene i magen er så stramme at jeg nesten ikke får puste. Jeg blir sittende i telefonen en stund og merker det blir tungt å snakke. Vanskelig å konsentrere seg, magen er hard som stein. Jeg går for å tisse, oppdager at jeg blør litt og tenker «HURRAMEGRUNDT». Dette er jo et tegn, på at det modnes i det minste, og at det kanskje ikke er mange dagene til føding likevel.
Jeg sender en melding til kjærligheten. Sier at jeg blør litt og at det forhåpentligvis snart er noe på gang. Jeg sier at han ikke skal stresse, for det er ikke noe garanti for at det faktisk skjer noe, men at jeg er glad fordi det kan være det.
Men så…skjer det liksom ingenting mer. Sammentrekningene som har kommet heftig hele dagen avtar og blir bare tull. Det går 20 minutter, sammentrekning. 2 minutter, sammentrekning. 30 minutter, sammentrening. Bare tull. Jeg blir egentlig litt skuffet, håpet om at det skulle ta seg opp var visst litt mer fremtredende en jeg trodde.
Men jeg er i skikkelig dårlig form, jeg sitter rett opp og ned i sofaen. Jeg følte meg bare helt tappet for alt, tom rett og slett. Kjærligheten kom hjem, laget middag og fikk svigermor til å følge snuppeliten til fotballtrening. Jeg følte ikke at det var fødsel på gang, jeg følte nesten mer at jeg sank ned i en dyp paralysert tilstand. Så lei at jeg rett og slett gav opp.
Plutselig, når snuppeliten og svigermor har gått får sammentrekninger igjen. Og den dumme ryggen tar helt av. For hver sammentrening skyter det smerter fra ryggen og ut i beina. Men det er vel ikke rier? For magen er jo ikke vond? Jeg leter fram rietelleren på telefonen. Kjærligheten og svigerfar jobber med rivingen. Sammentrekningene kommer med 1 minutts mellomrom. Helt plutselig! Kjærligheten roper om jeg kan ordne han en kopp kaffi, den koppen står fortsatt under kaffimaskinen vår hjemme. Klokka er halv seks, og i kroppen er det noe som rir.
Plutselig er hele familien til kjærligheten i leiligheten min. Det blir snakk om å ringe føden for å høre om jeg skal komme på en sjekk. Jeg har så vondt i ryggen. Tror ikke det er fødsel, tenker bare at kynnerne drar i noen nerver. Svigermor sier jeg skal ringe, det er så mye mennesker der og det er så vondt i ryggen at jeg faktisk må ringe bare for å komme meg bort.
I telefonen får jeg en helt syk sammentrekning. De sier jeg skal komme med en gang. Kjærligheten kaster med seg bagen og vi flykter ut av leiligheten. Jeg går så fort i trappen at jeg nesten faller. Det ble så mange mennesker rundt meg bare.
Vel i bilen gråter jeg av smerter, føler jeg må kaste opp og banner over det idiotiske svangerskapet mitt. Jeg sier det blir spennende å se om hodet hans er festet og vi snakker om hvor lenge vi tror det er igjen. Vel framme på sykehuset tenker jeg å si at vi nok ikke kom til å forlate sykehuset uten babyen vår, men jeg droppa det. For jeg trodde jo egentlig ikke det og jeg ville ikke skuffe kjærligheten enda en gang. Vi hadde tross alt noen falske alarmer bak oss.
Vi blir møtt av verdens søteste jordmor, alle undersøkelsesrommene er opptatt, så vi tar sjekken på en fødestue. Jeg tenker at kjærligheten har fått nok av de kjedelige undersøkelsene så jeg sender han til kiosken etter tyggegummi og vann. Kvalmen er som vanlig helt jævlig.
Herfra blir alt litt vagt. Jordmor sier i forskrekkelse at her er det 7 cm åpning og vannblemmen står på spreng. Du har jobba hardt i dag! Jeg gråter av panikk…jobba?!! Jeg skal jo ikke føde nå.
Jordmor setter i gang noe når hun holder på oppi der. Alt blir plutselig veldig vondt og veldig tett. Sammentrekningene er helt syke og jeg blør MYE! Klokken har nå blitt 18.15.
Jeg tråkker rundt i smerter i en halvtime, vi bruker denne tiden på å skrive oss inn, skifte klær og avtale småting med jordmor. Jeg sier jeg vil ha pudendal blokade. En bedøvelse som settes i underlivet ved 10 cm som skal ta den værste smerten i selve området. Jordmor vil gjerne gjøre meg til lags og vi ler godt mellom takene, selv om de er sykt tette. Klokken 18.45 spør jeg om jeg kan tisse. Det får jeg lov til dersom jeg ikke føler noen trykketrang. NEIDA, sier jeg.
Jeg innser fort når jeg tisser at det var løgn. Jeg må egentlig trykke og jeg skulle aldri gått på do alene. Jeg skynder meg tilbake, får lukket døra før tidenes rie dukker opp. Jeg sier at jeg kanskje føler litt trykketrang likevel. Jeg legger meg på fødebenken for en sjekk. Klokken er 18.50 og vannet går med et splæsj. Jordmor sier at baby er på vei og snur seg til en benk langs veggen for å lage til bedøvelsen. Plutselig kjenner jeg at han kommer, jeg roper på jordmor at hun bare må drite i hele bedøvelsen. Hun har den allerede i hånden og prøver å sette den, men jeg må bare få henne bort for jeg føler at alt blir i veien. Hun legger fra seg utstyret og vi konsentrerer oss om baby T. 5 pressrier og 9 minutter senere er babyen ute.
Klokken 19.04 den 17.08.15 kom verdens vakreste Tius til verden. Han skreik som en gal, var rosa som en gris og gav alle i rommet adrenalinkikk.
Kort oppsummert spiste vi middag klokka 17, la på parkeringspenger utenfor sykehuset klokken 17.54 og Klokken 19.04 var vi foreldre til lille T! Det er det sykeste jeg har opplevd i hele mitt liv. Og spør du kjærligheten er han nok enig. Til og med jordmor fikk litt sjokk.
Jeg vil avslutte innlegget med å takke kjæresten min. Som midt opp i det hele var det eneste holdepunktet jeg klarte å fokusere på. Jeg hadde faktisk ikke klart det uten ham. Når panikken tok tak i meg, holdt han meg igjen i virkeligheten og gjorde det hele til en bedre opplevelse.
Det er mange ting som er bedre den andre gangen du gjør det.Som det å bli mamma for eksempel. Ikke fordi kjærligheten er noe større, heller ikke fordi opplevelsen er noe mer spesiell. Rett og slett bare fordi man vet hva man går til og er mer rustet for alt som kommer.
Når jeg fikk mitt første barn ble alt bare kaos. Det var mye jeg skulle lære og hverdagen ble snudd på hodet totalt. Jeg var 18 år og knapt nok i stand til å ta vare på meg selv. Plutselig skulle jeg være mamma. Jeg skulle ha kontroll, ta ansvar og gi 110% hele dagen lang.
Etterhvert fikk hodet mitt nok. Jeg begynte å glemme ting. Alt for mange ting. Jeg surret med datoer, navn, enkle gjøremål og avtaler. Sakene mine dukket opp på de merkeligste steder. Vannglass i kjøleskapet, mobiltelefonen i søppelbøtta og fjernkontrollen i klesdunken. Jeg kunne glemme samtaler, husket aldri hva jeg hadde hatt til middag dagen før og fortalte de samme historiene om igjen hundrevis av ganger. Faktisk gikk det så langt at jeg tenkte at jeg måtte være syk. At hjernen min hadde fått et virus. At det helt sikkert måtte være noe alvorlig.
Heldigvis hadde jeg bare blitt mamma.
Og denne gangen visste jeg hva jeg gikk til. Når jeg igjen begynte å glemme ting. Når jeg atter en gang mistet kontrollen.
Denne gangen visste jeg at jeg bare hadde blitt mamma.
En mamma som tenker over hvilken skje hun bruker i syltetøyet fordi hun vil spare på den barnet spiser best av til middagen. En mamma som bruker kvelden sin på å tenke hvilke klær som må i maskinen dagen etter i forhold til hvilke fritidsaktiviteter de neste dagene byr på. En som planlegger middager slik at man kan kaste minst mulig mat og at alle får noe de liker. En sånn som står opp 20 minutter tidligere for å rekke litt tid til seg selv før alle står opp. Som lager sidelange lister i hodet, slik at alt som skal gjøres kan skrives ned.
Som rett og slett prøver å passe på at alle har det de trenger, når de trenger det. Er der de er, når de skal være det. Kommer tidsnok, er mette, har rene klær, legger seg når de skal, står opp tidlig nok, finner det de skal ha, gjør leksene sine, har riktige klær i barnehagen, har nok bleier, har med penger til palskafe.
Jeg var aldri syk. Jeg hadde bare blitt mamma. Så blir man kanskje litt surrete og rar. Men rare mødre er kanskje de beste?
Jeg lurer å hvor mange millioner ganger jeg har skrevet at jeg elsker helg. Men det gjør det ikke noe mindre sant. Å få lov til å dele lange dager med barna, trille turer i solen og ta en kopp kaffi på en av favorittsjappene.
Drammen byr på herlig vårvær, sett bort fra den kalde vinden da. Man kan kanskje kalle det en god sommerdag på vestlandet, haha!
En av de fine tingene med å bo langt borte fra familien sin (ikke at det er så mange) er å hente fine pakker på posten. I dag hentet vi en svær eske fra mamma stappet full av strikkeklær til de små.
Nå skal jeg fortsette på rommet til snuppeliten. Det holder på å få seg en skikkelig overhaling. Kommer til å dele flere bilder av huset etterhvert!
Det er mange år siden alt startet, akkurat her på blogg.no. Jeg fant et sted hvor jeg kunne skrive ned alt som surret rundt i hodet mitt. Et sted jeg kunne dele, der det var rom for å få ut frustrasjon.
Etter et lite sidesprang hos Nouw har jeg nå bestemt meg for å komme tilbake hit for å finne tilbake til motivasjonen. Jeg kommer ikke til å slette den andre bloggen da hele starten av livet sammen med lille T ligger der. Likevel gleder jeg meg over å være tilbake her. Denne gangen har jeg kommet for å bli. Håper dere vil følge oss videre her!
