Det fineste i livet er egentlig hverdagen, selv om man fort glemmer det. De små samtalene med barna eller den lille tiden man har etter at de har lagt seg. Jeg har en “manta” om å prøve å ta ekstra til meg de situasjonene jeg hadde savnet mest om alt plutselig ble borte. Som morgenturer sammen med kjærligheten. Lange lørdagsmorgener i senga sammen med barna eller de dagene vi spiser litt ekstra god middag sammen og alle koser seg sammen. 

Akkurat nå har vi en skikkelig koselig greie på gang med mating av fugler. Jeg holdt på å le meg skakk når kjærligheten kom veltende hjem med fullt utstyr til mating av fugl. Et hus og flere kilo fuglemat. Han liker nemlig å gjøre ting han gjør så pompøst som overhodet mulig. Helt ærlig tok det ikke mange dagene før han plutselig hadde oppgradert “fuglehuset” til to etasjer med veranda, men det er jo en helt annen sak. Greia er at jeg først lo litt av ideen. Men sååå, skjedde det noe. Rett etter at vi hadde hengt det opp kom det liksom ingen fugler og vi ble skikkelig skuffa alle sammen. Derfor gikk det liksom litt sport i å følge med om det skjedde noe. Det gikk ikke lenge før vi alle var helt i fuglemodus –  typ “se nå gynger huset, det må ha vært en der som vi ikke har sett”.

Kan man egentlig kalle det en felles interesse? haha! Nå har i iallfall en hel verden av fugler funnet ut at det er mat og få utenfor vinduet vårt og vi bruker i overkant mye tid på å se på de. Ironien oppi det hele er jo at jeg er skikkelig redd for fugler, men noen millimeter glass gjør visst susen. 

De små tingene altså. Man må jo bare lære seg å sette pris på dem!

-M