Så var det helg igjen da og jeg er alene med barna i dag. Da blir det alltid litt enkle løsninger når det kommer til matlaging! Heldigvis har jeg et kort i erme som alltid virker. Du vet der alle ender opp med bare å ta pølser? Der kjører jeg Makaronisalat. Det finnes nok 10.000 varianter av denna, men dette er min vri. Dessuten inneholder den en liten hemmelig ingrediens som jeg på alle måter egentlig hater! Nemlig sylteagurk!
Kok makaroni etter anvisning på pakken. Kutte alle grønnsakene og skinken i terninger. Kan egentlig velge de grønnsakene du selv liker best, dette er bare mine favoritter. Ikke glem sylteagurker bare! Den kan du gjerne finhakke! Skyll den kokte makaronien i kaldt vann til den er helt nedkjølt og blande den sammen med resten i en bakebolle. Blande så Sammen rømme og majones samt 1 ss lake fra glasset med sylteagurk. Salte og pepre om du ønsker! Fordel sausen på makaroni/ grønnsaksblandingen – la gjerne alt stå i kjøleskapet rundt en halv time for å la smakene sette seg!
Jeg skjønner at mange nok vil være uenige med meg i det jeg skal skrive nå: Og det er helt greit. Jeg er for konstruktive diskusjoner og at man kan snakke om det man tenker eller føler. Det jeg derimot IKKE syns noe om er lange pekefingre som veives i alle retninger mot absolutt alle og om absolutt alt. Faktisk er jeg så sliten i hodet av det hele at jeg tok meg en liten pause fra hele bloggen noen dager.
Mange som følger meg fast vil kanskje tro at dette bunner helt og holdent i kronikken Morten Hegseth skrev i VG om “stagemoms”. Det er bare en liten fjert i begeret av alt jeg er så lei av at folk henger seg opp i. Men, siden jeg mange fortsatt kommer til å tro det vil jeg først av alt si at jeg ikke følte meg truffet at kronikken, at jeg helt og holdent er enig i mye av det han skrev OG at jeg selvfølgelig på alle måter er for at alle barn skal ha det best mulig. Jeg mener likevel at det finnes andre virkemidler. Som for eksempel å guide de du mener gjør feil mot å ta andre valg ved å kontakte dem direkte eller kanskje spørre de riktige spørsmålene som setter tankene i gang? Til slutt vil det jo uansett være opp til den enkelte forelder hva de ønsker å gjøre med barna sine uansett hvordan man vrir og vender på det. Dessuten syns jeg store deler av fokuset forsvant over på nok en gang – det store presset i dagens samfunn.
Når jeg sier at dette bare er en fjert i begeret (som du ser lagde jeg min helt egen metafor lenger oppe her som jeg nå ser at muligens var litt rar, men det får funke) mener jeg virkelig det. Klaging over Halloween, alt som skjer i politikken om dagen, nok en gang det forbaska maset om Parajumper på fjortisjenter. JEG BLIR HELT SPRØØØØØØØ!!!
Jeg husker alt for godt første gangen jeg opplevde hvordan vi nå har startet å takle det materialistiske presset/presset på penger. Det var når min eldste datter gikk i barnehagen. Plutselig fikk vi brev hjem om at det ikke lenger var lov til å ta med seg “Go´morgen yoghurt” siden alle ikke hadde penger til dette og det dermed ble urettferdig for barna. Jeg holdt på å besvime! Var det virkelig helt seriøst? Som 19 år gammel student var jeg på alle måter en av de som virkelig ikke hadde råd til å sende med barnet mitt den yoghurten i matpakka, men det hadde aldri i min villeste fantasi vært logisk for meg å nekte de andre barna det! Det er rett og slett slik livet er. Naboen din kommer ikke til å droppe å kjøpe en Tesla fordi du ikke har råd!
Det var kanskje bare en Yoghurt, men for meg var det inne i hodet mitt så fryktelig mye mer.
Det var å vranglære datteren min!
Hvorfor skulle man ikke heller prøve å få henne til å forstå at den Yoghurten ikke kom til å gjøre henne – 1. Mettere eller 2. Mer lykkelig. Så klart kunne vi kjøpt dersom vi hadde råd, for de smaker jo godt. Men det hadde vi ikke og det burde på ingen måte utgjøre noen forskjell for henne.
Misunnelse. Det er der alt ligger. En følelse som selvfølgelig er fryktelig vond og vanskelig, men den kan jobbes med. For alt sitter i hodet. Ved å se på de uendelig mange fine tingene man selv har, i stedet for å fokusere på det alle andre har blir misunnelsen ganske raskt borte. SÅ…ENKELT…ER…DET!
Ta Yoghurten som et eksempel. Om man i stedet kunne fokusere på at mamma hadde laget hjerteagurker eller tegnet smilefjes med majonesen så hadde tankesettet endret seg helt. Se rundt deg på alt du har! Har du ikke fått en snasen babyshower? Nei, så har du kanskje fått en bukett blomster av en god venninne! Har du ikke en svindyr bil? Så har du kanskje mye tid hjemme sammen med barna dine! Har du få venner? Så har du kanskje en jobb du elsker! Altså de fleste har alltid noe! Og at du lar misunnelse ødelegge fokuset på det er bare dumt.
Nekter du barnet ditt en Yoghurt i barnehagen vil de kanskje heller ikke forstå hvorfor de ikke kan få en Parajumper eller skoleveske til 10k på ungdomsskolen. Vi må bare lære oss at verden er bygget opp av ulikheter.
Noen kommer til å være villig til å ofre mer av tiden sin for penger, andre setter tid hjemme først.
Noen kommer til ha flaks i livet, andre uflaks.
Noen er født rike, andre fattige.
Så lenge vi lærer at lykken starter innenfra er vi SÅ mye bedre rustet til å takle hverdagen.
Det fører meg videre på tankene rundt de valgene vi tar i dag. Verden er mindre en noen gang, tilgangen til alt større.
Vi bruker helt sykt mye tid på sosiale medier og blir utsatt for mer reklame en vi noen gang har gjort tidligere.
Kan jeg bare be på mine knær om at alle snart kan innse at man ikke kan skylde på influensere for alt presset man føler? De presser ingen til å følge med på det de skriver, viser frem eller reklamerer for. Det valget er på alle måter fullt og helt ditt eget. Det er så altfor lett er det ikke? Å ha noen å skylde på når du føler deg nede? Men i bunn og grunn gjør du jo det mot deg selv!
Jeg har de siste årene lært meg å skille mellom de som inspirerer meg og de som får meg til å føle meg som et dårligere meg.
For eksempel kan jeg ikke følge mennesker som har det alt for perfekt. Fordi, i min drømmeverden lever jeg i et hjem uten et støvfnugg, alle har rene klær, vi spiser sykt sunn mat og klarer å sjonglere hverdagen perfekt. I realiteten er jeg er rotehue, som elsker å ha det ryddig men hater å rydde. Jeg går på trynet ca 70 ganger i uka, har en vaskekjeller som flyter over og er alt for glad i Mc. Donalds. Ergo kan jeg ikke følge instagramkontoer eller blogger som fremviser det jeg ikke får til fordi jeg får dårlig selvtillit av det. Det funker supert!
Om du har lite penger å rutte med, slutt å følge de som kan kjøpe hva de vil. Om du sliter med vekt, ikke følg de som kan spise 10 kilo sjokolade uten å legge på seg et gram. Om du sliter med å få barn, ikke følg de som deler hvor fantastisk livet er med baby! Om du føler deg som en dass, ikke følg de som kler alt! Skjønner du greia?
Ta de riktige valgene for deg selv! Slutt og skylde på alle andre for det du føler!
Torsdag allerede igjen jo! De ukene her virkelig raser av gårde. Sånn føler jeg at det er hver høst! Det er så mye som skjer, så mange ting å henge fingrene i og det virker som om alle har fryktelig mye dårlig tid den perioden her frem mot jul. Er det en ting som er viktig når ting tar av som mest, er det å huske på å sette pris på hverandre. Det trenger ikke å være så mye, det trenger heller ikke koste noe. Bare at man innimellom stopper opp, tenker over og gjør noe lite for å gjøre andre glad.
Mitt første tips er også det eneste som koster penger. Jeg er en evig forkjemper for blomster. Det å kunne gi bort en liten bunt “natur” er det fineste jeg vet om. Det er bare ingenting som slår ferske, deilige, godluktene, fargerike blomster. Jeg har virkelig troen på at nesten hvem som helst blir litt glad av å få en blomsterbukett. Når jeg tenker meg om trenger det jo egentlig heller ikke koste penger. I går fikk jeg nemlig en selvplukket bukett fra en liten skitten hånd når lille pode kom hjem fra barnehagen. Det gjorde rett og slett dagen min.
2. Spør om du kan gjøre noe for noen!
Det er ikke alltid man trenger at det gjennomføres, innimellom holder det bare at noen spør. “Er det noe jeg kan gjøre for å gjøre dagen din bedre?”. Hvem vet, kanskje er det bare en klem som skal til?
3. Gjør en tjeneste!
Ofte er det de små tingene som gjør en ekstra glad. Som å måke naboens innkjørsel når du først er i gang, eller slippe noen foran deg i køen.
4. Vær et medmenneske!
Dette er et punkt jeg føler Nordmenn generelt er alt for dårlige på. Mange av oss liker best å holde oss for oss selv. Noe som igjen gjør at jeg tror mange føler seg ekstra ensom. Ta deg sammen litt, løft blikket og se deg rundt. Legg på den greisen som deler opp varene på båndet i dagligvarebutikken, hjelp den eldre damen over gata, si hei til en som føler seg ensom, del et smil. Det er så lite som skal til ofte.
5. Gi bort en kopp kaffi!
Okei, så sa jeg kanskje at det første punktet var det eneste som kostet penger. Det ble jo litt feil. Heldigvis er dette bare tips til ting du KAN gjøre. Og en kaffi trenger heller ikke være så veldig dyrt om man vet hvor man skal gå, haha! Uansett. Å gi bort en kopp varm drikke syns jeg er skikkelig undervurdert. Ta med en ekstra kopp til frisøren din, eller gi til en som sitter på gata. Kanskje ta med favoritten når du skal treffe en venninne, eller overrask kjæresten på jobb. Jeg lover, en kopp kaffi slår ALDRI feil (utenom når du gir den til noen som ikke liker det, haha).
6. Gi et komplement!
Det føler jeg også er en greie i Norge. Vi er skikkelig dårlige på både å gi og ta i mot komplementer. Hva skjer med det egentlig? Jeg syns det er SÅ hyggelig når man påpeker positive ting hos andre. Det er så løftende. Det finnes ikke bedre selvtillitsboost en å høre fra andre at man er pen på håret, har gjort en bra jobb, har stilige klær, er morsom…ja du skjønner greia. I 2016 bodde jeg i USA i fire uker. Man kan si mye rart om amerikanere, men de er helt rå på komplementer. Det syns jeg vi også skulle bli.
7. Si det du tenker!
Nå mener jeg ikke at du skal si alt du tenker, for det kunne blitt krise. Jeg er kanskje i overkant flink til å gjøre akkurat det hjemme. Uavhengig om det jeg tenker er hyggelig eller ikke. Heldigvis har jeg litt mer filter ute blant folk. Så får kanskje samboeren min høre noen ganger at klærne hans er helt på trynet, men han vet også hvor mye jeg setter pris på han. For det er liksom greia. Vi tenker så mye, men har ofte et litt for tett filter i forhold til hva som kommer ut. Si til vennene dine, foreldrene dine, kjæresten din, barna dine eller kollegane dine at du setter pris på de og alt de er for deg. Ingen kan vel la være å blir glad av det.
8. Vær en god lytter!
Jeg vet ikke med alle andre, men jeg selv blir alltid veldig glad når folk viser oppriktig interesse for meg og det jeg har å si. Å føle seg hørt. Spør vennen din hvordan ferien deres var, eller kjæresten om de har hatt en fin dag. Spør barna dine hva de har gjort eller farmor om hun har det bra. Det tror jeg kan gjøre dagen til mange et lite hakk bedre.
Den største gleden man kan ha, er å gjøre andre glad!
Haha, neida jeg er ikke helt der altså. Men, jeg tror at vi alle kan gjøre små ting både for oss selv og andre som kan gjøre store forandringer i hvordan vi har det!
Åh hjelp! Det innlegget her har jeg utsatt å skrive så mange ganger. Nå føler jeg at jeg må ta det opp, eller rettere sagt svare på det siden så mange spør hvordan jeg forholder meg til det.
Det skumleste med å skrive om slike ting er at det er så uendelig mange tær å tråkke på. De fleste av de har jeg ikke lyst å tråkke på i det hele tatt. Derfor vil jeg starte med å si at jeg først og fremst mener at man skal bestemme selv. At dette bare er mine tanker rundt temaet og at jeg på ingen måte ser ned på de som mener annerledes en meg. Jeg tror virkelig langt inn i hjertet at de aller fleste foreldre bare gjør ting de mener er bra for barna sine og at de på ingen måte ønsker å ødelegge dem.
Når det er sagt syns jeg personlig at vi deler alt for mye av andres liv i sosiale medier generelt. Både barna våre og andre vi har rundt oss uten å i det hele tatt sette spørsmålstegn ved det. Jeg føler det er viktig å huske at man på sosiale medier i hovedsak kun har grunnlag for å være åpen og dele om seg selv. Rettigheten til å dele alt om alle andre, inkludert sine egne barn har man egentlig ikke. Derfor bør man tråkke varsomt, tenke og føle.
Før jeg selv klarte å ha forståelse for hvor stort og farlig internett egentlig er, og før jeg var klar til å ta standpunkt til hvordan jeg skulle forholde meg til sosiale medier delte jeg mye av barna mine. Jeg var ikke informert nok til å klare å se problemet med det. Jeg kommer nok aldri til å fjerne de helt fra sosiale medier, rett og slett fordi de er en stor del av livet mitt. Jeg er heller på ingen måte motstander av at man skal dele, det jeg mener er bare at man burde sette mer spørsmålstegn til hvordan og hva vi deler.
Det finnes barn i reklame, på filmer, serier og i blader. Alle disse er også barn som er profilerte på et eller annet vis, men man tar det ikke innover seg gjør man vel? Kanskje fordi du ikke føler at du blir kjent med dem. Om man ser på noen av de største bloggerene i Norge finner man raskt differansen mellom det å basere en hel blogg på barna og det at de dukker opp der noen ganger. For meg er det her forskjellen sitter. Jeg ser på det som naturlig at barna dukker opp noen ganger her og der, men at man skal bruke de for å profilere seg selv blir litt feil.
Når jeg forholder meg til hvordan jeg profilerer mine barn tar jeg ofte utgangspunkt i hva jeg selv hadde syns var greit når jeg ble voksen. Kanskje er det en grei huskeregel for de fleste? Jeg tenker at jeg jo hadde syns det var koselig å se tilbake på bilder her og der, kanskje lese om morsomme turer vi hadde sammen som en familie eller hvordan mamma hadde det når hun gikk gravid med meg. Jeg hadde derimot IKKE syns det var så kult med bilder av meg naken, syk, trist eller at jeg hadde gjort noe teit. Jeg hadde ikke syns det var moro å lese om absolutt alt jeg gjorde, om konkrete ting rundt personligheten min eller at hele hverdagen min var brettet ut. Det hadde jeg faktisk helt ærlig følt at var et overtramp av privatlivet mitt.
Så kommer jo også det vanskelige temaet rundt det å tjene penger på barna. I forhold til spons. Her vet jeg ikke helt hva jeg tenker egentlig. For for meg utgjør det egentlig ingen forskjell om klærne eller tingen på bildet er sponset eller ikke så lenge barna har det bra. Om barnet får en helt sykt kul leke og man tar et bilde av de i lek, nesten som en reklame er det på en måte noe annet en at man får 10.000 kroner for å selge privatlivet deres.
Ahh, som dere skjønner føler jeg virkelig at dette er et vanskelig tema. Mange vil nok syns at det er teit at jeg i det hele tatt deler bilde av barna mine og andre vil nok syns det er tåpelig at jeg skjermer dem bare halvveis. Men, for meg er det viktig å ikke hele tiden omtale dem med navn, skrive ting om hverdagen deres eller personligheten deres. Det er viktig for meg at alt de er med på bare er gøy og at det aldri skal føles som et press. Jeg tenker mye over hva jeg deler og hvordan jeg deler det. Og gjør aldri noe uten å spørre verken barna eller kjæresten. Nå er jo minstemann selvfølgelig for liten til å mene noe som helst. Men jeg håper og tror at jeg tar gode avgjørelser for han.
Håper også at alle forstår at jeg ikke syns vondt om de som velger å dele barna sine fullt ut i sosiale medier, for jeg er ikke stålsatt på at det jeg mener er riktig. Ei heller uenig med de som mener at det ikke er bra. Jeg forstår liksom alle på et vis. Og jeg er heller ikke avhengig av at andre skal mene det samme som meg. Alt i alt tenker jeg bare at vi skal bruke hodet, tenke over hva vi gjør og aldri gjøre noe vi ikke føler vi kan stå inne for.
Neida, det har ikke klikket for meg. Jeg bare gleder meg litt ekstra til jul i år. Eller egentlig gleder jeg meg skikkelig masse til jul hvert år, haha. Og i dag er det bare to måneder igjen. Jeg har alltid vært et skikkelig julemenneske. Noe som har eskalert om mulig enda mer etter at jeg flyttet sammen med en kjøttmeis som gjerne starter på julesangene i September. Det er med andre ord jul i det huset her fra det sekundet kalenderen viser 1. Desember.
Som dere sikkert skjønner er jeg selfølgelig også skikkelig opphengt i tradisjoner når det kommer til verdens beste høytid. Det satt derfor langt inne å skulle avgjøre at vi i år skal ha en helt annerledes jul. I år flytter vi hele julen til Gran Canaria sammen med hele familien min. Mamma bor der, så da bestemte vi oss for at vi heller reiste dit alle sammen.
Det kommer til å bli så deilig, men så rart. Jul for meg er snø, peiskos og familieselskaper. Nå kommer julen til å by på varme, strandbesøk og restauranter.
Det fineste med alt er at barna gleder seg skikkelig. Dessuten er vi som familie mye flinkere til å holde fokus på hverandre når vi ikke er hjemme. Det er så fort gjort at lille herremann blir opphengt i lekene sine, at jeg bare skal gjøre noe raskt husarbeid, at snuppeliten forsvinner på rommet sitt eller at kjærligheten raskt bare skal en liten tur på jobb. Alt det blir liksom borte når man er på tur.
Vi får selvfølgelig ikke tatt med noe særlig gaver nedover, så den biten får vi ta før vi reiser. Det blir jo sikkert litt kjedelig for barna på selve julekvelden, men så får man jo også fokuset over på alt det andre julen egentlig handler om. Og julaften blir nok uansett så annerledes en det man er vant med så.
Jeg gleder meg i alle fall noe helt forferdelig. Teller ned uker, dager og timer.
Vi har hatt en skikkelig fin helg. Besøk av mamma og pappa var nok akkurat det vi trengte nå. Barna har storkost seg og vi har lagt fra oss alt vi “burde” gjøre hele helgen. God mat, hyggelige opplevelser og fint selskap må være den beste medisinen for det meste. Og selv om denne mandagen muligens er litt blå føles det fint å ha ladet opp minnebanken litt. Nå sees vi ikke igjen før til jul. Når jeg tenker meg om er det egentlig ikke så lenge, dessuten går alltid November og Desember fryktelig fort. Vi skal faktisk reise bort å feire jul i år. Jeg som alltid har sagt at jeg aldri skal feire jul utenom Norge, haha! Men, det skal jeg fortelle mer om senere.
Og så over til overskriften. Jeg har ombestemt meg. I går åpnet jeg kommentarfeltet mitt igjen. Å ikke kunne kommunisere med leserne mine fjernet plutselig litt av gleden med det hele. Grunnen til at jeg stengte det i første omgang er jo fordi blogg.no er det stedet jeg desidert har fått mest hat og dritt. Det er vel også kanskje ett av de få stedene man faktisk kan kommentere helt anonymt. Eller helt anonym er man jo ikke for det er sabla enkelt å finne informasjon via IP-adresser. Jeg tåler egentlig ganske mye. De gangene det føles vanskelig er når folk angriper forholdet mitt. Jeg stoler på kjæresten min fullt ut, men det er likevel vondt å lese de tingene folk skriver for å prøve å ødelegge. Nå har jeg heldigvis klart å sette på et filter som muligens kan hindre disse idiotiske kommentarene i å komme frem. Så da er det bare å rope HEI i kommentarfeltet mitt igjen, da blir jeg glad.
Senere i uka har jeg tenkt å skrive litt om tankene mine rundt eksponering av barn i sosiale medier OG komme med noen tips til Halloween!
Skriv forresten også om du har noe du ønsker å lese om – jeg er max åpen for forslag!
Kjære mamma der ute. Du som hver eneste dag strekker deg langt for å prøve å oppnå en tittel du trolig aldri kommer til å ta i mot, om du mot formodning endelig skulle få den. Tittelen “supermamma”. Kjære mamma der ute. Du som aldri føler deg helt bra nok, som ofte kjenner på dårlig samvittighet. Du som leser om hvordan ting bør være og føler at du svikter når det ikke helt blir slik.
Jeg føler deg.
Mammalivet er mye. Det starter den dagen man har en positiv test i hånda og slutter aldri. Gleder, bekymringer, tanker, sorger, sinne, latter. Ikke så rart at en noen ganger føler at man kommer litt til kort, når man faktisk har begitt seg ut på sitt livs største oppgave.
Jeg forstår hvorfor du har lyst til å lese, hvorfor du er redd for å bli pirket på og hvorfor du noen ganger har skuldrene helt opp under ørene. Men du? Gi deg selv litt slækk da!
Du skjønner, det er ganske mange ting jeg husker fra min egen mor når jeg var liten. Ingen av de tingene er om jeg spiste nok variert kost, hadde riktig matpakke, riktig tannkrem eller ergonomisk riktig sekk. Jeg ble nok ikke oppdratt etter boka, ikke halshugget om jeg noen ganger blåste ut banneord eller lagt når det egentlig var sengetid. Men ta det helt med ro, jeg har ingen varige men og har blitt en helt normal voksen (tror jeg).
Det jeg derimot husker fra jeg var liten er hvor sykt flink mamma var til å ta ut flis fra foten min, at hun bare EN gang klemstret haka mi i låsen på sykkelhjelmen og at hun ble over seg av dårlig samvittighet når hun hadde glemt å ta på meg refleks. Jeg husker at hun oppfordret meg til å spise opp maten min, lærte meg å være høflig mot andre mennesker og at hun alltid hadde de plastrene jeg likte best i skapet.
Du skjønner, det er ikke alltid de tingene andre henger seg opp i som er de viktigste.
Få dårlig samvittighet for ikke å ha tatt på refleks, i stedet for når du sa “faen” når du brant deg under middagen. Det går bra at et barn spiser en sjokolade, så lenge de spiser og får i seg næring. Barna dine blir oppdratt slik du oppdrar dem, drit i hvordan naboen din gjør det, så lenge barna ender opp med gode grunnverdier er du good to go. Slutt å henge deg opp i rutiner, bøker, fjas og mas. Ta det litt mer på sparket. Det blir som regel mennesker av de fleste til slutt. Og jeg tror nok at en mindre stressa mamma er det beste for barna uansett.
Du er bra nok sånn du er, og de tingene barna kommer til å ta med seg når de er voksne er IKKE de tingene mammapolitiet sa at du burde gjøre, men de tingene du gjorde av kjærlighet.
Hele familien min bor egentlig ganske spredd over alle hauger, så det blir fryktelig lenge mellom hver gang man får til å treffes. Det er selvfølgelig veldig kjipt og jeg hadde gjort mye for at man skulle kunne bo nærmere. Men, skal man se det positive i det tror jeg det må være at man ikke tar noe for gitt.
Tidligere bodde vi så nærme at man slapp å ta på seg sko en gang for å se hverandre, nå føles det nesten som en hel jordomseiling. Tidligere ropte vi raskt hei og fortsatte dagen, nå setter vi av tid og er sammen på ordentlig når vi først er det. Nå gleder jeg meg i alle fall skikkelig til de kommer!!
Forresten skikkelig koselig at så mange av dere ville sjekke ut YouTubevideoen min i går. Jeg vet at jeg ikke er spesielt flink på det enda, men jeg øver og håper at det kommer seg etterhvert. Jeg har mange ting jeg har lyst til å lage, men også mye kunnskapen min om film/redigering setter en aldri så liten stopper for. Så her gjelder det å lese seg opp, haha.
Jeg vet at det er kjedelig at dere ikke får kommentert på bloggen. Jeg føler selv at jeg mister mye av kontakten med leserene mine, men jeg har det mye bedre med å ha det stengt så da forblir det nok sånn. Men, fortvil ikke! Om du vil skrive noe til meg må du gjerne klikke inn å like siden min på Facebook og skrive i kommentarfeltet der! Da hadde jeg blitt superglad. Facebooksiden finner du HER!
Nå skal jeg få siste greiene i orden før vi får besøk! Håper dagen din er skikkelig fin!!
Når man er så heldig å kunne vimse litt rundt i det store universet sosiale medier er, dukker det opp ganske mange spørsmål. Noen rare, noen gode, noen freidige og noen overraskende. Noe av det fineste med alt det her er jo nettopp å komme i kontakt med masse forskjellige mennesker og jeg blir alltid glad når folk lurer på saker og ting.
I sammensuriumet av spørsmål er det alltid ETT som går igjen. Klarer du å gjette hva det er?
*TROMMEVIRVEL*
“Hvor gammel er du?”
Og svaret er jo i hovedsak superenkelt. Eller i alle fall 10 måneder av året. Jeg bruker nemlig ca 8 uker etter hver bursdag til å lære meg at jeg har blitt ett år eldre. Tror det er en sånn forsvarsmekanisme så jeg ikke skal få angst over å bli eldre. Men uansett. Jeg tror selv at det er skikkelig vanskelig å sette alder på meg. For jeg føler at jeg er aldersforvirrende.
Noen dager står jeg opp og tenker “jøss, i dag ser jeg ut som om jeg er 70 år” og dagen etter må jeg plutselig vise leg for å kjøpe et glass vin. Noen dager får jeg sykt lyst til å lage slim, andre dager tygger jeg kamferdrops og tvinner tommeltotter. Jeg vet liksom ikke helt hvor jeg har meg selv.
Noen ganger ender man opp i skikkelig kleine situasjoner av det opplegget her.
Som når jeg var høygravid med baby T og åpnet døra iført joggebukse, t-skjorte og uten sminke. Mannen utenfor (som tydeligvis skulle selge meg noe) spurte om mammaen og pappaen min var der. “Nei” svarte jeg uten å tenke meg om, for det var de jo ikke. “Da kommer jeg tilbake en annen dag” svarte mannen og hoppet av gårde. Jeg syns alt var skikkelig merkelig, skjønte ikke hvorfor en mann skulle besøke mamma og pappa hjemme hos meg. Det tok en stund før jeg innså at han faktisk lurte på om det var en voksen hjemme han kunne snakke med.
Eller den gangen jeg og snuppeliten var på ferie med mammaen og pappaen min. På et ganske voksent hotell. På samme sted bodde det også en russisk familie med en sønn på rundt 14 og en datter på snuppeliten sin alder. Jentene ble supergode venner til tross for språkproblemene. Etter noen dager kom storebroren til jenta og sa de skulle reise dagen etter og lurte på om vi skulle møtes på kvelden i loungen så jentene fikk si adjø. Jajjamenn tenkte jeg. Det må vi jo gjøre. Det var ikke før vi møtte opp der senere på kvelden at jeg innså at jeg faktisk hadde sagt ja til en playdate. Typ dobbeldate. Og at jeg i en alder av 25 år befant meg på date med en 14 år gammel russisk gutt i Hellas, som garantert trodde at jeg var like gammel. Altså kverk meg. Hadde jeg vært helt syk på Clickbait burde jo overskriften min vært “Datet 14-åring i Hellas” eller noe i den duren.
Har dere forresten sett “Åsted Norge”? Han programlederen der lider av det samme som meg føler jeg. Er han 24 eller 46? Jeg aner ikke.
Jeg er i alle fall 29 og suser avgårde mot “dirty thirty” – så wish me luck!
