“Grip dagen” er en ganske så anerkjent frase. Jeg elsker den. Det høres kanskje enkelt ut, men faktisk er det store ord. Stå opp, grip dagen du har fått og bruk den riktig. Til noe produktivt, til noe gøy, til noe du aldri har gjort, trenger å gjøre eller ikke fikk gjort i går. Bruk den til å spre kjærlighet og varme, bygge fundamenter for dagene som kommer etter og sett pris på alt du har. 

Hva så med de dagene du griper så hardt du kan men likevel føler at det glipper? Slipp taket, jeg tror det er lov å slippe taket. 

I dag har jeg en skikkelig dårlig dag. De kommer innimellom. Jeg har prøvd å forske litt på hva som trigger dem, men har enda ikke funnet svaret. Helt ute av det blå, midt i en helt vanlig hverdag kommer plutselig livet og slår meg i ansiktet. Hardt. 

Er jeg egentlig en god nok mamma? En god nok kjæreste? Har jeg oppnådd noe i livet? Er jeg bra nok? Tenker jeg rene nok tanker? Vil jeg mennesker rundt meg godt nok? Er jeg nok? 

Jeg vet ikke om det er dagens “picture perfect” samfunn som gjør det, eller kanskje er det bare den evige kampen hver enkelt av oss kjemper mot oss selv. Jeg tror mange, som meg har disse periodene. Om det er en time, dag, uke, måned eller år. Perioder der man føler at man ikke strekker til og går til total selvransakelse.

Feilen vi begår i disse periodene er nok at vi utelukkende leter etter feilene våre og på ingen måte klarer å finne frem det gode vi har å tilby hver eneste dag. Kanskje ser vi etter det vi er minst fornøyd med når det kommer til utseende, drar frem de dårligste personlige egenskapene og ser på det vi ikke får til i jobbsammenheng. 

Jeg skal ikke snakke for alle, men jeg klarer i alle fall i disse periodene og se det tåpelige i det. Jeg vet jo at jeg har det bra, at jeg har mange mennesker rundt meg som er glad i meg, at jeg ikke er en dårlig mamma og at livet mitt på ingen måte er den fiaskoen jeg føler at det er der og da. Det er bare som om det jeg vet og det jeg føler er to helt forskjellige ting. Realisten i meg vagler på usikker grunn og følelsene mine prøver å vippe henne helt av pinnen. 

Greia er jo at man på alle måter har trekt det lengste strået bare ved å bli født i det landet man bor i. Og når man problematiserer de filletingene som skjer feil i livet ens ender man opp med å få dårlig samvittighet for det også. Bare synd at man ikke kan styre følelsene sine. 

Jeg er ikke deprimert, jeg har bare en dårlig dag. Men i mange sammenhenger der folk har stått frem med sine psykiske sykdommer som depresjon eller angst  har jeg lagt merke til at noen har slengt ut at man bare må ta seg sammen. Tenk hadde det vært så lett? At man bare kunne plukke opp bitene av seg selv og lime dem sammen igjen til en helt perfekt utgave. Det hadde kanskje vært enklere om man visste hvordan man ble knust i første omgang og hvor alle bitene skulle sitte. Man velger ikke følelsene sine, de kommer uavhengig av alt. Uavhengig av hvor bra eller dårlig man har det. Jeg er ganske sikker på at man kan være både lykkelig i slummen og ulykkelig på slottet. 

Nå har jeg som sagt bare en dårlig dag og er ikke helt ned i kjelleren å padler. Faktisk skjedde det noe veldig rart på butikken i dag tidlig. Han som satt bak kassa sa plutselig “Jeg liker folk som smiler. Det gjør du alltid. Fortsett med det.” Og da tenker jeg at jeg har jo stått der å smilt. Ikke fordi jeg er falsk men rett og slett fordi jeg ikke tenkte på noe i det hele tatt når jeg sto der. Med andre ord er jeg jo glad. Jeg har bare en kamp med tankene mine i dag. 

Men det jeg vil frem til er uansett – vi har nettopp markert verdensdagen for mental helse. Og jeg vil at alle skal huske på at det er så mange ting man ikke vet. Å være psykisk syk definerer ikke noen som person, det er ikke et valg de har tatt, det gjør dem ikke til noe mindre. Det er en kamp de kjemper mot sykdommen, akkurat slik man gjør med alle andre sykdommer. Så vær raus, alltid. 

-M