Vi har jo et hus. Og jeg er veldig, veldig glad i det. Men er det egentlig HUSET med store bokstaver? Sikkert fort gjort å tenke at dette er et skikkelig I-landsproblem. Heldigvis ser jeg ikke på det som et problem, men heller kanskje en slags fremtidsdrøm.
Når jeg flyttet til kjærligheten for mange år siden, bodde han allerede her vi bor nå. Også har vi egentlig bare blitt boende her siden. Vi har gjort det til vårt eget og har skapt uendelig mange minner sammen her. Men, den siste tiden har jeg begynt å leke litt med tanken på at man kanskje ikke skal bo her for alltid likevel. For skal man egentlig slå seg til ro med noe som ikke føles helt riktig? For det er det som er greia. Jeg føler ikke huset. Jeg er glad i det, det rommer mange minner, det ligger fint til og er veldig koselig, men jeg føler det ikke.
Du vet når du har sett for deg noe lenge, da blir liksom ingenting annet riktig sant? Akkurat sånn er det. Jeg har sett for meg at jeg skulle bli gammel i et hus med store stuevinduer og fantastisk utsikt. At jeg skulle sitte der, i vinduet på kveldene med et glass vin eller en kopp kakao og bare se utover.
Det beste av alt hadde vært å kunne bygge sitt eget. Det er jo et skikkelig hårete mål, eller hårete drøm da. Men åhh så moro det hadde vært. Og nå når jeg skriver det innlegget her blir jeg bare mer og mer sikker på at vi en eller annen gang kommer til å flytte på oss.
En så lenge er jeg selvfølgelig glad for at vi har huset vi har og trives kjempegodt. Men det er veldig fint å drømme litt også!
-M