Plutselig var 2019 her. 2018 avsluttet jeg med å være…vel rett og slett demotivert. Derfor ble det meste av sosiale medier lagt bort, bloggen glemt og telefonen holdt batteritiden sin litt mer en et døgn av gangen. DET HAR VÆRT SÅÅÅ DEILIG! Når alt blir mer stress, forventing og irritasjon en kos er det bare en ting å gjøre, vente til det blir bare kos igjen.
14 fine dager i Spania sammen med familien min er nå over og jeg går inn i 2019 med mange rare følelser. For selv om jeg i bunnen føler på aldri så lite frykt rundt det faktumet at 2019 er et år utenfor min kontroll, har jeg aldri gått inn i et år med så god følelse før. Noe sier meg at dette er MITT år, til tross for at jeg egentlig ikke liker oddetall. Det siste året har bydd på mange skuffelser, jeg måtte si fra meg jobben min og engasjementet rundt det jeg driver med på sosiale medier har dalt drastisk sammen med motivasjonen min. Drømmen om å kunne leve av hobbyen min har føltes mer og mer uoppnåelig og helsa mi har rett og slett vært dritt. Kanskje er det derfor 2019 gir meg good vibes. Når man har nådd bunnen kan det jo bare gå en vei? Haha. Neida, så ille føles det ikke altså, men jeg har virkelig troa på året.
Om bare noen dager er jeg plutselig student, jeg har massevis av skisser til YouTube videoer liggende og jeg har mange planer sammen med menneskene mine. Jeg har laget meg større drømmer en jeg noen gang har hatt (dere som har fulgt meg en stund vet at jeg er mer en realist en en drømmer) og når alt kommer til alt føler jeg at jeg har kommet ut av alt i den andre enden som en nye og bedre utgave av meg selv.
I 2019 skal jeg:
Fokusere på studiene
Melde meg som frivillig
Huske å puste
Gjøre ting som gjør meg glad
Sette pris på det jeg har før jeg ser på hva jeg ønsker
Her kommer endelig oppskriften jeg har jobbet med den siste uka. Altså, denne er superenkel og lages glatt på en liten ettermiddag. Greia er bare at Desember virkelig har satt et hugg i meg og at jeg aller helt skulle hatt åtte armer. Men, nå er den i alle fall her og jeg hadde syns det var skikkelig koselig om noen av dere ville prøve å lage den. Jeg har lenge lett etter en slik lue, både i butikkene og i forhold til strikkeoppskrifter, men har feilet på å finne akkurat slik jeg vil ha. Derfor var det jo bare å brette opp armene og lage en selv. Jeg er ganske så fornøyd med resultatet selv, hihi. Av en eller annen merkelig grunn blir bildene så fryktelig uklare i det jeg laster dem opp på bloggen, om du vil se bedre bilde ligger det også på Instagramen min. Den finner du HER!
Lua er strikket i Sandnesgarn Modig. Garnet er supermykt og veldig deilig, MEN jeg har allerede bestilt litt forskjellig annet garn som jeg skal prøve å strikke den i. Kommer til å oppdatere når jeg har fått prøvd meg frem. Grunnen til det er at jeg for det første er sikker på at jeg kan finne noe billigere, samt at garnet har svært begrenset valg av farger.
Det du trenger er altså 2 nøster Sandnesgarn Modig, skrikkes frem og tilbake på rundpinne str. 15.
Barn (voksen)
Legg opp 32 (36) masker. Strikk ca. 7 cm med vrangbord, 2 rette og 2 vrange. Dette skal bli oppbretten på lua. Om du vil ha den kortere må du gjerne det. Deretter fortsetter du med å strikke vrang over de rette, og rett over de vrange slik at mønsteret blir likt når oppbretten kommer på. Strikk slik til arbeidet måler 16 (20) cm. Nå skal vi starte fellingen. På neste omgang strikker du to og to sammen i alle de vrange feltene. Strikk så tre pinner før du strikker to og to sammen i alle de rette feltene. Dra tråden gjennom de resterende maskene og fest den. SÅ raskt og SÅ enkelt, hihi.
Sy sammen ryggen og brett opp bretten. Jeg har sydd fast bretten med en liten tråd for å få den til å sitte, men det behøves egentlig ikke.
Så kommer det som alltid får meg tilbake til håndtverkstimene på barneskolen. Nå skal det lages dusk på gamlemåten. Til den store dusken har jeg klippet ut to pappringer med 16 cm i diameter i ytter ringen og 10 cm i inner ringen. Den lille har 12 cm i ytter ringen og 7 cm innerst. Om du aldri har laget dusk før kan du ta en titt på denne instruksjonsvideoen HER!
Pass på at du ikke lager dusken for tett. Den er ofte penest når den får litt pusterom og dette garnet er veldig tykt.
Fest dusken på toppen av lua og svosj er du både varm på ørene og pen på hodet vinteren lang <3
For første gang på veldig mange år, eller egentlig siden jeg var liten ble jeg overrasket med pakkekalender i år! Har egentlig vurdert litt frem og tilbake om jeg i det hele tatt kunne dele at jeg har fått siden verden tydelig er såre urettferdig om dagen og janteloven godt brukt. Nå føler jeg at jeg kan unnskylde det med at jeg på ingen måte er bortskjemt med slike ting. Selv om kjæresten min er fryktelig snill var det veldig uventet å få kalender. Han hadde gjerne hadde gitt meg alle stjernene på himmelen om han kunne, men er alltid den som rusler stresset til butikken på ettermiddagen på bursdagen min og gjerne ringer på veien for å spørre hva han skal kjøpe. Derfor ble seg like ekstra overrasket når det plutselig sto 24 pakker å ventet på meg i stua. “Happy wife, happy life” sies det og jeg tror han syns livet er ganske fint om dagen.
Nå skal ikke dette bli et sånn innlegg som “se hva jeg fikk i pakkekalenderen min i dag”. Den grensa kryssa jeg når jeg viste kjøleskapet mitt i housetouren på YouTube og det skjer ikke igjen for å si det sånn. Men, i går fikk jeg den søteste varmeflaska jeg noen gang har sett. En liten søt kanin man kan sette i mikroen. I hovedsak syns jeg gaven var så fin fordi han har tenkt på hvor mye jeg fryser. Men så kom jeg til å tenke på for en fin gave det egentlig er i seg selv.
Når jeg kommer over smarte ting eller får gode tips syns jeg der er koselig å dele de videre med følgerene mine på Instagram. Altså gode tips er jo gratis og kan være til god hjelp for de som mottar dem. Så da delte jeg altså link til denne søte lille saken. Et gavetips som er søtt, prisgunstig og praktisk. Det kan jo ikke bli bedre!
I dag startet jeg på julehandelen og det gikk dermed opp for meg at jeg kanskje burde bruke mitt eget tips. Den lille tassen er nemlig en perfekt gave til et par stykker på lista mi. Klikka meg inn for å kjøpe og hva skjer? DEN ER UTSOLGT. Hahaha. Sånn kan det altså gå når kjærligheten først slår på stortromma.
Må vel bare konkludere med at han har vært skikkelig flink, hihi!
Jeg prøver å se det positive i de fleste situasjoner. Egentlig skulle jeg ønske at jeg var enda flinkere på det, men samtidig syns jeg ikke at jeg er så verst heller, hihi. Jeg blåser av meg de negative tankene og legger de bak meg. Ut og bort, fort gjort. Nå ble det liksom litt ekstra teit å skrive akkurat dette nå siden jeg nettopp har hatt en real utblåsning på hvor kjedelig jeg syns det er at algoritmer ødelegger for drømmen min om å kunne leve av sosiale medier. Samtidig er det jo relevant i forhold til hva jeg ønsker å ha som jobb, så la oss si at jeg prøver å se det positive i de fleste situasjoner utenom i dag.
Når jeg ble syk for en stund tilbake gikk hele meg litt i oppløsning en liten stund. Jeg er langt fra en person som liker å ta ting på sparket. Derfor var det å skulle innse at alle planer man hadde lagt og alle tanker man hadde for fremtiden måtte vike for en stund og kanskje for alltid veldig hardt. Heldigvis har jeg en Kent i livet mitt. En sånn Kent som bare tar livet med knusende ro, tar alt på sparket og lever akkurat nå. Han puslet meg sammen igjen på en, to, tre og la hele verden for mine føtter. Altså bare tenk alt jeg kunne starte på når jeg ble frisk. Jeg kunne jo bli akkurat det jeg ville. Proff gamer, ballettdanser eller kanskje jeg skulle starte noe for meg selv? Mine tanker gikk kanskje i en litt annen retning en hans, men jeg skjønte fort greia.
Plutselig innså jeg hvor mange muligheter jeg hadde, men også at noen av dem hadde sine begrensninger.
Nå har jeg jo endelig fått fingeren ut av rumpa (jeg tror jeg skriver ganske mange ting på bloggen om dagen som egentlig ikke er lov å si) og skal endelig starte studiene mine. Digital markedsføring er nok virkelig veien for meg. Jeg elsker det jeg driver med og gleder meg stort til litt faglig input.
Men, skal jeg være helt ærlig er det faktisk et annet yrke som står helt helt øverst på ønskelisten.
Hadde jeg hatt fem år og masse penger til rådighet hadde jeg så gjerne villet bli psykolog.
Dessverre har det toget gått for lenge siden. Så jeg får holde meg til å lese bøker, google meg ihjel og jobbe med mitt eget hode, haha! Den siste tiden har jeg tenkt mye på hvordan jeg kan jobbe med mennesker uavhengig av yrket mitt. Og i går satte jeg meg et nyttårsforsett jeg håper mange andre vil bli med på. Fra Januar skal jeg minimum en gang i måneden gjøre noe frivillig.
Er det en ting vi alle har til rådighet, uansett hvordan ståa er, bare man prioriterer riktig så er det tid. Og det er faktisk en uendelig viktig resurs. Kanskje har du en time i uka, i måneden eller i året. Akkurat den timen vil ha noe viktig å si til den du gir den til uansett om du har gitt mange eller bare en.
I min søken på nyttårsforsettet mitt kom jeg i går over en side for frivillig arbeid. Siden jeg selv skulle ønske at jeg visste om den før, deler jeg den med dere.
https://frivillig.no
På denne siden kan du skrive inn hvor du ønsker å bidra også kommer det opp ulike ting folk trenger hjelp til. Alt fra å bake en kake, til å hjelpe eldre mennesker med å teste ut VR-briller.
Det er kanskje superklisje, men jeg tror virkelig på at den største gleden man kan ha er å gjøre andre glad.
Hei hurra nå er Desember her virkelig for fullt. Jeg klarer ikke en gang å forklare hvor mye jeg elsker jul, men tenker kanskje at de som følger bloggen min fast har skjønt greia. Nå har vi akkurat kommet hjem fra middag hos Svigermor. Pinnekjøtt middag 1. søndag i advent er ihuga tradisjon og det er jeg uendelig glad for. I en verden av svineribbe er det godt for en vestlandsjente å få pinnekjøtt på tallerken.
Egentlig har hele helgen gått med til juleforberedelser. Vi har sett ørtenogsøtti julefilmer, baket pepperkaker, ordnet julegaver, pyntet og før vi dro i dag baket vi kaker som har vært tradisjon for meg alltid. Nemlig julemenner. Jeg har skjønt at man på østlandet kaller det kakemenner og at det på ingen måte er vanlig å lage de hjemme. Jeg skjønner det ikke, for meg er det ingenting som slår lukten av hornsalt på en søndagsformiddag i Desember. Kjærligheten var ganske bastant på at han ikke likte disse når vi ble sammen. Og det skjønner jeg jo kjempegodt for de tørre greiene man får kjøpt på butikken kan ta seg en bolle i forhold til de luftige godsakene her. De er kanskje ikke så pene, men de er skikkelig god. Og om mulig enda bedre når det er lagt litt barnekjærlighet i utformingen, hihi.
Jeg har delt denne oppskriften på bloggen min hvert år i mange år, så nå kan jeg jo ikke gjøre noe unntak. Her kommer den:
100 gram smør
1/2 kilo farin
1/2 liter vann
2 teskjeer hornsalt
Hvetemel
Ha vannet og smøret i en kjele på svak varme til smøret har smeltet. Tilsett sukkeret litt etter litt. Varm opp igjen og rør til sukkeret har løst seg opp. Avkjøl til blandingen er fingervarm og tilsett hornsaltet. Rør så inn hvetemel til en tykk men kleberig masse. Dryss litt hvetemel på toppen og sett i kjøleskapet over natten.
Kjevle så ut til en ca halv cm tykk leiv og trykk ut søte figurer. Stek på 200 grader til de har fått en fin gyllenbrun farge under og er hvite, luftige og fine oppå!
Spis til du ikke orker mer og legg resten i en kakeboks!
Altså jeg lover at dette blir en slager hos de fleste små. De kan males med konditorfarge i mange morsomme varianter. Vil du spare tid kan de også males før de stekes, men det er jo litt kos å gjøre det etterpå også da!
Håper alle har hatt en skikkelig fin første søndag i advent!
Egentlig sier jeg veldig mye “huff nå begynner jeg å bli gammel”. Siden begrepet “gammel” kan være så mangt og jeg vet at jeg hadde fått kommentarer på det velger jeg i stedet å skrive voksen. For det er jeg jo. Jeg skjønner jo selvfølgelig at både jeg og datteren min på 10 syns at jeg er uhorvelig gammel, men at oldemor på over 90 tenker at jeg bare er en liten fjert. Voksen derimot kan vi vel alle være enige i at jeg begynner å bli når jeg styggfort raser mot de O`så store 30. Mange vil nok muligens le litt av at jeg sier begynner å bli, men altså ordet voksen er som en ryggsekk. En ryggsekk lesset med ansvar, forpliktelser, trygghet og ro. Og den sekken er jeg neimen ikke sterk nok til å bære enda, MEN nå skjer det saker og ting her.
Så her har du mine 6 sikre jeg på at jeg BEGYNNER å bli voksen:
1. Kaffekjerring
Jeg har lenge lurt på hvordan i alle dager folk kan drikke ørtenogførti kopper kaffe om dagen. For meg har den svarte, varme, energiprutten av en drikk vært forbeholdt søvnløse småbarnsnetter, hektiske eksamenstider og muligens avskaffelsen av litt mårragruff. NÅ derimot kunne jeg tatt den intravenøst. Altså det er like før jeg endrer navnet på denne bloggen til kaffekjerringa. Våge seg den som hadde tatt fra meg det svarte gullet! Når dette skjedde? Jeg aner ikke. Men, jeg har altså blitt ei ordentlig kaffekjerring. Hjelpes.
2. Å vi lo!
Man må muligens ha sett parterapi av Kevin Vågenes for å skjønne hva jeg mener. Eller kanskje må man bare være noe oppdatert på sosiale medier. Uansett, vi syns jo alle det er litt vittig med mammaen som syns barnet sitt på sju år er sååå morsom. Vel hei! Jeg kjenner meg alt for godt igjen. Utenom jobb, husarbeid og plikter er faktisk barna mine en av de få tingene som skjer i livet mitt. De stundene hvor jeg og kjærligheten før snakket oss bort i hvor mange stjerner det fantes på himmelen eller hvor sykt det var at det ble oss to har nå blitt til at VI LO! Om du nå tenker at jeg har blitt verdens kjipeste menneske så slapp helt av. Jeg syns bare barna mine er skikkelig gøy. Når jeg har blitt gammel på ordentlig og de har blitt voksne skal jeg bli ordentlig kul igjen. Da skal jeg drikke massevis av vin og fundere på hvor liten del av universet vi egentlig er.
3. Jeg synger med på tv-programmer
Det har blitt en slags skam. Når vi sitter der i kveldinga, allsang på grensen ruller på Tv`n og begge stemmer i. “Å si meg har du det bra, jo takk skal du ha. Jeg har det bedre en de fleste her til stede”. Også, møtes blikkene våre. Øyne store som tinntallerkener. Vi sier aldri noe, men jeg tror begge tenker inne i seg at “sånn har det altså blitt”. Adjø raveparty og techno, hei Katrine Moholt og norsktoppen. Alle disse dagene som kommer og går, har dette virkelig blitt livet?
4. Reklamemani
Du vet disse bladene som dukker opp i tide og utide? De som alltid har gått rett i søpla? Nå har jeg jommenmeg begynt å lese de. Takke seg til at et godt tilbud skulle gå meg hus forbi. Er det egentlig sånn at jo eldre du blir og jo tryggere økonomien blir, jo mer gjerrig blir du? Eller kanskje det bare er meg, jeg er jo tross alt datter av sunnmøringer.
5. Prioriteringer
Å bli voksen er fint på ganske mange måter, men noen ting suger rett og slett balle (det er nok ikke lov å si suger balle, men det sa jeg viss nettopp så vi kan jo diskutere hvor voksen jeg egentlig er). En av de tingene jeg virkelig ikke liker med å bli voksen er at det kreves prioriteringer som du aldri hadde sett komme. Typ “Åja, nei jeg kan ikke gå til frisøren akkurat nå for jeg bygger platting skjønner du.” Eller “Nei vi kan dessverre ikke bli med på kino fordi vi sparer til peisinnsats”. Jaiks. Nå skal det sies at noen prioriteringer er mye bedre en andre og at de selvfølgelig er best på lang sikt.
6. Lydene
Jeg og kjærligheten har vært sammen i fem år. Det kan jo diskuteres hvilke lyder som tidligere var gjenganger i dette huset men akkurat nå er det i alle fall “stønn”, “årh”, “usj”, “hmmm” og så videre. Du tenker kanskje at dette fortsatt kunne høres litt shady ut? Vel dette er lydene som kommer når en av oss skal reise seg. Nei, vi er ikke 80 år. Faktisk er vi ikke 80 år til sammen en gang, men herremin så støl man plutselig blir. Og der gikk det opp for meg at herremin også er en greie jeg har startet med i det siste, dette går virkelig bare en vei.
7. Jeg gjør ting jeg aldri visste at folk gjorde
Eller rettere sagt ting jeg aldri har tenkt over at folk gjør. Som å vaske ytterdøren, rense vaskemaskinen eller huske å avbestille feieren. Voksenlivet er nok til å fylle hodet til randen. Faktisk er jeg ganske stolt over at jeg ikke har gått helt på tryne enda. Jeg har verken putta zalo i oppvaskmaskinen, låst meg ute av bilen eller…haha nå kom jeg på at jeg har falt ned kjellertrappen tre ganger, røyklagt huset, låst meg ute og at alle planter som bor her dør. Skikkelig dårlig av meg å prøve meg på ei litta rosemaling av meg selv. Men vi lever da, alle sammen.
8. Jeg er trygg
Dette er nok det fineste tegnet på at jeg begynner å bli voksen. Det er lite drama, lite usikkerhet og lite action. Det er kanskje kjedelig men akk så godt også.
Er det noe jeg har lært den siste tiden så er det at det finnes ganske mange faktorer som avgjør hvordan jeg er som mamma. Vi er alle bare mennesker og begrepet “supermamma” er kanskje ikke så heldig. Det finnes ingen superkrefter. Det som derimot finnes er betingelsesløs kjærlighet, mot og viljestyrke. Jeg har sagt det før og sier det igjen. Jeg tror hundre prosent på at de aller fleste mødre hele tiden gjør det de mener er best for barna sine. Hva som er riktig og galt vil det aldri finnes noen fasit for. Og så lenge det ikke skader barna burde man heller aldri legge seg opp i hva andre gjør, tenker eller mener.
Jeg har altså lært meg den siste tiden at det er uendelig mange faktorer som avgjør hvordan jeg er som mamma. Som resultat har jeg også pekt ut to gjengangere som gjør meg til en litt dårligere versjon av den mammaen jeg egentlig er.
Jeg har altså kommet frem til at jeg er en dårligere mamma når jeg:
1. Er sliten.
2. Er stresset.
Jeg føler utrolig nok at jeg stort sett har mammahodet over vann. Derfor blir jeg alltid ekstra overrasket over meg selv når jeg ut fra de to faktorene plutselig drukner litt.
Da tenker jeg igjen at jeg kan jo ikke være alene? Dette må jo være to ganske avgjørende følelser for mange.
I går leste jeg en kommentar under et blogginnlegg som fikk meg til å tenke på akkurat dette. Blogginnlegget handlet nok en gang om at barna ikke trenger noen pakkekalender. Under var det en som hadde skrevet “Men, jeg koser meg med det. Det koster meg lite penger fordi jeg bruker lang tid på det og barna mine blir kjempeglad.”
Plutselig gikk det opp for meg at dette er ekstra viktig nå i julen. Jeg syns det er fint at man tar opp presset på pakkekalender, men det er jo så mange ting man egentlig ikke trenger. Man trenger jo ikke å bake sju slag heller, eller vaske hver krok i hele huset. Man trenger ikke å sette i gang et heidundrade juleverksted eller invitere hele familien på julegrøt. Og det at man skal føle seg presset til det bare fordi andre gjør det er jo et problem som ligger hos en selv.
Man MÅ aldri gjøre noe. Faktisk er vi så heldig at vi av egen fri vilje kan velge å gjøre de tingene som gir oss glede og energi.
Noen koser seg med baking, andre med pakkekalendere. Noen elsker å ha gjester, andre liker å lage pynt.
Altså, man kan si så mye man vil om presset rundt julekalendere, men JEG for eksempel kjenner ekstra på presset rundt rampenissen. For meg er det ti ganger mer utfordrende akkurat nå å skulle bruke fantasien min på det en å lage en pakkekalender som jeg har gjort så mange ganger før.
Og er det en ting jeg vet er det at barna mine kommer til å ha en mye finere jul foran en julefilm med en overskuddsmamma i sofaen, en med en hesblesende stresset bakemamma.
Så du? Drit i hva alle andre sier, drit i forventningene og drit i presset! Gjør det du liker å gjøre og dropp resten. Også bruker du heller den tiden sammen med barna dine. Du kommer ikke til å angre.
Hadde nok egentlig aldri trodd at jeg kom til å dele en strikkeoppskrift på denne bloggen. Men, siden så mange spurte om den på instagram tenkte jeg at det var like greit å legge den ut her. Jeg er ingen strikkeoppskrift kreatør (heter det det? haha) men jeg prøver så godt jeg kan. Så her kjør vi:
Genseren er strikket i Drops Eskimo – rundpinner nr 8. Jeg brukte ca 10 nøster i lysegrå. Oppskriften er størrelse XS men jeg vil tro at man kan legge på noen ekstra masker både på forstykke/bakstykke samt ermene for å få den litt større uten at proporsjonene forsvinner.
Forstykke
Forstykket og bakstykket strikkes frem og tilbake hver for seg. Legg opp 60 masker. Strikk vrangbord (2 rette og 2 vrange) i ca 5 cm. Fortsett så med glattstrikk til arbeidet måler ca 40 cm. Dette er en ganske kort variant, ønsker du den lenger strikker du bare så lang du vil ha den.
Bakstykke
Strikk som forstykke.
Sy så forstykket til bakstykket. Ca 16 cm inn på hver skulder. I sidene syr man inn ca 20 cm dersom lengden på genseren er 40 cm, har du strikket den lenger legger du bare til de ekstra cm du har strikket. For ermene skal du ha en åpning på ca 22 cm fremme og bak (omkrets 44 cm til sammen i hullet der armen skal sitte).
Ermer
Legg opp 22 masker. Ermet skal også strikkes frem og tilbake på pinnen. Strikk vrangbord ca 5 cm. Strikk 1 omgang glattstrikk hvor du øker til 46 masker. Nå skal vi starte på boblene. Hvordan du gjør det finner du på denne videoen:
Følg bolleoppskriften til ermet måler ca 40 cm. Sy sammen ermet under før du monterer det til bolen. Da er det enklere å feste ermene riktig. Husk å starte i armhulen med der hvor du endte når du sydde sammen ermet. Da får du sykanten under. (Proff oppskrift skriving her si, haha).
Hals
Ta opp alle maskene rundt halsen med en liten rundpinne. Strikk rundt (altså ikke frem og tilbake) vrangbord til halsen måler ca 12 cm. Her lønner det seg å strikke løst samt felle løst av. Halsen kan du brette ned eller bruke på høykant!
Håper oppskriften ble forståelig, hihi!
Send meg supergjerne bilder eller tag meg på instagram om du skulle bruke den, da hadde jeg blitt glad!
Først av alt vil jeg bare avklare et par ting etter gårsdagens innlegg. Det var ikke et rop om hjelp. Heller ikke en kodet versjon av psyken min. Jeg har det skikkelig bra!! Jeg tenker bare veldig mye på de som ikke har det så bra om dagen og vet at de går en hard tid i møte nå. Jeg har ikke slitt meg psyken min siden jeg hadde angst som tenåring. Men, jeg klarer å sette meg inn i hvordan det må være når jeg som ikke har tunge tanker til vanlig kan være litt ekstra nede i perioder. Derfor skrev jeg innlegget. Rett og slett fordi jeg skulle ønske at toleransen for å søke hjelp generelt var litt lavere.
Når det er sagt må jeg innrømme at vi gikk på en skikkelig smell i dag. En skikkelig julesmell.
Vi har pyntet hver krik og krok i huset. Eller det var litt jug, for til å være en skikkelig julete familie har vi overraskende lite julepynt. Nå har vi i alle fall røsket frem alt vi har.
Ta en sykt julete fyr…
…sett ham sammen med en syk julete jente. Få dem til å lage noen barn og vips der har du oppskriften på en kvalmt julete familie.
Jeg blir like glad hver gang vi drar frem juletreet vårt. Det kjøpte vi på impuls et eller annet sted jeg ikke husker for to år siden. Når vi pakker det ned glemmer jeg hvordan det ser ut og tenker at det sikkert er helt forferdelig, men så kommer jeg på at det faktisk er ganske fint. Nå gleder jeg meg skikkelig til noen dager med julemusikk, kakebaking og gavepakning.
For meg er dette virkelig den fineste tiden på året.
Ikke i det hele tatt. Faktisk tror jeg de aller fleste en eller annen gang har måttet brette opp ermene, skyte frem brystet og stålsatt seg for ikke å gi opp alt.
Livet er ikke for pyser.
Det er oppturer høye som fjell og nedturer så dype at det kan føles som om man aldri skal klare å komme seg opp igjen. Også vet vi liksom at de kommer, både oppturene og nedturene. Vi vet bare aldri når, eller hvordan, eller hva.
Jeg er kanskje i overkant glad i å planlegge, men noen ganger skulle jeg ønske at man var mer rustet for alt livet har å by på. Man bruker minimum 10 år på skolebenken. År hvor man lærer å skrive, regne, peke ut land på kartet. Man lærer livssyn, religioner og har et lite snev seksualundervisning. Før det hele avsluttes med at man skal finne ut hva man vil bli i livet. Men, hvor mye lærer vi egentlig om den vi er?
Når vi mennesker møter på hindringer i livet oppsøker vi ofte hjelp. Mennesker som kan hjelpe oss å sette ting i perspektiv. Psykologer, mentale trenere eller kanskje bare venner med gode ører. Jeg er jo ingen ekspert. Men noen ganger lurer jeg på hvordan det hadde vært om man fikk snakke med noen før det hadde gått galt? Det blir jo nesten som å lese bruksanvisningen etter at man har skrudd alt sammen ferdig feil. Man får jo rettet det opp, men det hadde kanskje vært deilig å sluppet å gjøre det to ganger.
Jeg vet jo at man aldri kan forberede seg på nedturene. At man aldri kan være forberedt på at noen man er glad i dør, at forholdet ens ryker eller at man mister jobben. Men, jeg tror likevel at man kan ha lært seg teknikker for å takle det bedre. For selv om vi er mer åpne en noen gang, og vet mer om hverandre en noen gang tidligere har vi også mye høyere forventninger til livet. Jeg vil tørre å påstå at vi har høyere oppturer og dypere nedturer. At hele samfunnet vårt nesten er litt manisk depressivt. Fordi samtidig som vi ser mer og mer av hverandres hverdag, setter vi også større krav til hvordan vår egen skal være.
Jeg vet at jeg snakker for meg selv og mitt eget lille planleggingsego, men det er virkelig fryktelig mange ting jeg skulle ønske jeg kunne lært av andre gjennom tiden. Som teknikker for positive tanker, hvordan jeg kan legge bort litt av de høye forventningene jeg har til meg selv eller hvor viktig det er å elske seg selv for å kunne elske andre. Jeg skulle ønske at noen kunne gitt meg noen verktøy jeg kunne brukt i konflikter, fortalt meg at døden er naturlig selv om den er vond og mest av alt gitt meg følelsen av at alt kommer til å ordne seg uansett.
Jeg skjønner jo at det er vanskelig å forberede alle på alt, men det hadde vært fint med noen få stikk her og der. Psykisk helse er et stort tema om dagen og jeg har bare så sykt troa på føre var prinsippet.
Kjenner du på noe? Ta tak i det!
Lurer du på noe? Søk det opp!
Tenker du på noe? Luft det ut!
Har du det vanskelig? Tenk at du kan få det bedre!
Livet er virkelig ikke for pyser, men det vet vi jo alle. Så kanskje vi alle skal ta i et tak, spre om oss med åpenhet og nestekjærlighet. Passe på at ingen av oss trenger å være pyser i det hele tatt!
