Dagene frem til Desember raser av gårde. Jeg er helt sikker på at det ikke gikk like raskt i fjor. Nå skal det sies at det ikke akkurat hjelper at vi reiser av gårde til Spania like før julaften. Jeg går jo dermed glipp av de dagene jeg og veldig mange menn løper rundt i panikk for å ordne gaver. Nå må jeg liksom tenke langt frem i tid. Mange gaver skal av gårde til vestlandet og vi må tenke praktisk i forhold til pakking.
Jeg er med andre ord faktisk ganske stressa i år. Om mulig enda mer en jeg bruker å være. Det setter heldigvis ikke noen demper på stemningen. Det er fortsatt bare November men jeg har julestemning helt ut til fingertuppene. Det skal den lille herremannen på bildet få mye av takken for. Han er helt i ekstase i år. Jeg vil jo kanskje si at det er den første julen han virkelig forstår greia. Det smitter skikkelig.
Jeg tror på ingen måte at man trenger barn for å finne julegleden. Den tror jeg man bare har inni seg. Men, jeg tror at det er litt enklere å lete den frem når man kan dele den med små forventningsfulle mennesker. Det er noe med å vente på nissen, bake litt skakke julekaker og lage snål julepynt. Noe ekstra fint med å ha masse kuler tett i tett nederst på treet, glitter på de rareste steder og noen som kniper litt på pakkene.
Nå gleder jeg meg skikkelig til Desember er her. Til kakebaking, juletrepynting og alt.
Det er mange fruer jeg hadde sett for meg å bli i livet. Og selv om jeg ikke helt er så gira på frue stempelet, så er man jo en gang frua til den man er sammen med uansett om man definerer seg som det eller ikke. Nå skal det også sies at jeg har en del valg når det kommer til fruetittel siden min kjære samboer er en mann av ambisjoner. Dette fører igjen til en hel drøss av både hobbyer, jobber og jobbyer som vi kaller det.
Helt ærlig bytter det jo av seg selv hvilken rolle jeg egentlig har. De siste dagene vil jeg si jeg har vært sjakkfrue, noe som for så vidt har vært fryktelig kjedelig.
Men, denne helgen inntar jeg en fruetittel jeg aldri i min villeste fantasi hadde trodd jeg skulle ha.
Denne helgen er jeg GAMINGFRUE.
ALTSÅ HÆ?
For 5 år siden ble jeg sammen med en fyr som ikke en gang hadde playstation, nå delvis livnærer han seg av å spille dataspill. Forstår jeg det? nei ikke i det hele tatt. Syns jeg det er litt morsomt? ja litt.
Jeg har alltid syns det er gøy å spille selv. Altså jeg er ikke helt der at jeg setter meg ned alene hjemme og spiller dataspill. Men, jeg tar gjerne en playstationkveld med kjærligheten eller en runde Minecraft med snuppeliten. Det jeg ikke klarer å forstå er at man kan gjøre det til en jobb.
Så nå er jeg altså frua til en som gjør akkurat det, uten at jeg forstår det. Og i helgen skal de ha et gamingevent som jeg skal være med på. Det blir koselig på mange måter. Koselig fordi jeg får et innblikk i hva det egentlig går ut på og fordi vi får en kveld barnefri for første gang på veldig lenge.
Så gjenstår det bare, hva skal egentlig denne gamingfruen ha på seg i morgen?
Men jeg tenker det får holde med lettelse, nysgjerrighet og total angst.
Jeg har åpnet et kapittel i livet jeg trodde jeg hadde lukket for lengst. Men noen ganger snur ting så fort at man bare må kaste seg på skal man klare å holde følge.
I Januar blir jeg student. HJELP!
Den siste tiden har jeg skrevet uendelig mange innlegg om det å gjøre som man selv vil. Kanskje har jeg også litt prøvd å fortelle meg selv at jeg må satse på det jeg ønsker meg. Og jeg vil jo jobbe med sosiale medier. Eller medier generelt egentlig. Og akkurat nå føles det veldig riktig å skulle studere digital markedsføring. Selv om magen min danser samba og hodet mitt roper at det også finnes grunner til at dette ikke nødvendigvis er tidenes beste ide.
Shitt au.
Nå er det gjort. Eller bestemt rettere sagt.
En gang for noe som føles ut som hundre år siden sa jeg at jeg ville jobbe med reklame når jeg ble stor. Et sted på veien må jeg ha mistet drømmen, eller kanskje bare dømmekraften. Jeg har prøvd og feilet, men nå føler jeg virkelig at jeg er på riktig sted og DET føles skikkelig bra.
Kanskje var det det som var meningen med at jeg ble syk. At jeg rett og slett skulle få muligheten til å se at jeg fortsatt kunne oppfylle drømmen min. Kanskje var det den lille dytten i baken.
Jøss, det er når man skal skrive ned slike ting som det her man innser hvor A4 livet ens egentlig har vært, haha!
På min liste over topp 10 moments eller på godt norsk hendelser i livet finner du verken fallskjermhopp eller gjeve priser, men gosh for en liste likevel. Jeg setter så uendelig stor pris på alle de fine tingene som har skjedd i livet mitt hittil. Sleng på et aldri så lite giftemål, muligens enda en baby og drømmejobben så er lista komplett. Det er mange fordeler med å blogge, en av de er at du ofte får muligheten til å sette ting i perspektiv.
Derfor vil jeg gi alle en liten utfordring. Det høres kanskje teit ut, men jeg lover deg at du kommer til å bli overrasket. Skriv ned de 10 mest minnerike opplevelsene du har hatt i livet ditt. Også leser du dem for deg selv etterpå. Å få ting svart på hvitt er et undervurdert verktøy i hverdagen. Tar du utfordringen?
Klart de kommer på første plass. Det aller største som har skjedd meg noen gang er å bli mamma. Rart å tenke på at jeg en gang sa at jeg muligens trodde jeg ikke ville ha barn. Nå ler jeg meg ihjel av det. Altså jeg vet at det er skikkelig klisje, men jeg skjønner ikke hva livet mitt hadde vært uten barna mine.
KJÆRLIGHETEN
Noen ganger er det slik at kjærlighet ikke er alt som skal til for å få ting til å fungere. Det var liksom aldri noen selvfølge at det skulle bli oss to uansett hvor mye vi elsket hverandre. Derfor setter jeg uendelig stor pris på at det ble oss og at vi kan dele hverdagen sammen. For selv om han syns jeg er et ordentlig “kjerring gnag” noen ganger og jeg syns at han er en deltidsdust er det ingen andre i hele verden jeg heller vil være “kjerring gnag” for.
Å BLI STORESØSTER
Det er litt vanskelig å sette de opp etter størrelse disse hendelsene siden alt betyr ulikt, haha! Jeg hadde først nummerert, men så tok jeg det bort siden det ble helt feil. Men altså, neste på lista (som ikke står i kronologisk rekkefølge) er å bli storesøster. Herregud så sinna jeg har vært på de to små brødrene mine opp gjennom tidene, men åh så kjedelig barndomsminnene mine hadde vært uten dem. Jeg husker forresten at jeg gråt en skvett når jeg innså at eldste broren min ikke ble en jente og at jeg seriøst trodde mamma tullet med meg når jeg fikk vite at jeg skulle få enda en bror. Nå er jeg bare glad for å ha vært omringet av mye testosteron i barndommen og tror det har gjort meg godt (bill.mrk dramaqueen).
LAPPEN
For en sykt kjip ting å ha på lista tenker du kanskje, for de fleste voksne mennesker har jo lappen. Men jeg er ikke som de fleste voksne mennesker, faktisk føler jeg meg ofte mer som en hjelpesløs åtteåring uten fotfeste i livet. Å ta lappen utsatte jeg til jeg ble 21 år og fryktelig konsekvensbevisst. Jeg var blå på leppene av mangel på oksygen når jeg parkerte bilen etter oppkjøring og kunne ikke tenke meg at et eneste voksent menneske med vettet i behold ville gi meg tillatelse til å håndtere en maskin på flere hundre kilo. At jeg besto med glans uten en eneste anmerkning er derfor et av mine fineste øyeblikk i livet.
Å BLI TANTE
Å bli tante er en ganske fin bonus i livet. Sånne barn man kan låne litt men så levere tilbake når alvoret som bleier, mat eller oppdragelse setter inn. Jeg kommer til å bli en stykk sykt happy bestemor.
Å FLYTTE FRA VESTLANDET
Det høres kanskje rart ut for mange av dere som følger bloggen min fast. For jeg skriver jo ofte at jeg savner vestlandet og gleder meg til å reise dit. Men en av de beste tingene som har skjedd meg er faktisk å få muligheten til å flytte derfra. Jeg skal skrive mer om det i et innlegg senere. Men raskt forklart handler det litt om det å få muligheten til faktisk å savne de tingene man liker med noe, men plukke bort det man hater.
Å KJØPE HUS
Den ene gangen i livet jeg virkelig føler at jeg casha inn en hel drøss av voksenpoeng. Fader heller, man blir ikke mer voksen en når man sitter i banken, skriver under på å bli gjeldsslave og plutselig eier et helt hus. “Bittersweet” har aldri vært et mer riktig ord en for akkurat det jeg føler rundt huskjøp. Det er liksom helt villt gøy og spennende men skikkelig skummelt på samme tid. Det aller værste var når lånesummen plutselig viste seg i nettbanken min, altså må de virkelig det? Din saldo: – millioner. HJELPES!
Å REISE PÅ KJÆRESTETUR
Kanskje en litt snodig ting å sette inn mellom alle de livsavgjørende greiene jeg har rablet ned her. Men, jeg har vært mamma så lenge jeg kan huske. Jeg har faktisk vært mamma siden før jeg i det hele tatt hadde muligheten til å reise utenlands aleine. Og når jeg og kjærligheten ble sammen, ble vi liksom en familie med en gang. Å reise uten barn har alltid vært veldig uaktuelt for meg, men når muligheten til å reise en uke til spania aleine sammen med kjærligheten bydde seg, grep vi den raskt. Dette er altså tilbake på den tiden vi ikke bodde sammen og hadde uhorvelig behov for tid. Selv om det var veldig rart å være borte fra snuppeliten, var det også en tur og minner vi kommer til å ha med oss for alltid. Det fineste i livet er noen ganger å ha fine ting å se tilbake på når det stormer som verst.
VÅR FØRSTE JUL I EGET HUS
Denne dukka nok opp på lista fordi jeg er helt i ekstase av julestemning om dagen. Tingen er bare at mamma alltid har snakka om sin første jul i eget hus så det har på en måte blitt en greie jeg har gledet meg skikkelig til. Nå ble det hele egentlig en kjempestor fiasko der ingenting gikk som planlagt. Jeg havna på sykehus og kom ikke hjem før sent lille julaften, huset sto på hodet og jeg var fortsatt i en rus av alt mulig. Men, det ble liksom minner likevel. På sin egen måte.
Å MØTE KONGEN
Neida, jeg har aldri møtt kongen. Jeg har bare levd et såpass tamt liv at det faktisk ble litt vanskelig å komme på den siste. Så da tenkte jeg lage et aldri så lite overraskelsesmoment her da. Kunne jo ha skrevet ironisk “å bli fridd til” men da tror alle kanskje at jeg prøver å fremprovosere et frieri her og det ville jeg jo aldri ha gjort, kremt. Neida.
Så det var mine topp ti, eller ti av mine er vel rettere sagt fordi det er nok mange ting som har skjedd som ikke kom ut av hodet i dag. Det er derfor det er så fint å skrive ned. Plutselig kommer man på ting man rett og slett har glemt litt.
Noe av det fineste med musikk er hvordan en og samme låt kan bety helt forskjellige ting fra person til person.
En låt som minner noen på kjærlighet kan minne andre på sorg.
En låt som gjør noen triste kan gjøre andre glad.
Jeg har for eksempel hele livet mitt trodd at den låta fra Depeche mode som går sånn “All I ever wanted, all I ever needed Is here in my arms” handlet om kjærlighet til en jente. Hadde jeg visst at den handlet om kjærlighet til narkotika hadde jeg nok følt den annerledes.
Akkurat sånn er det også med den nye låta til Sondre Justad. For samstundes med at mange nok drømmer seg bort i en koselig kjærlighetshistorie med fullt fokus på henne, den søte jenta. Sitter jeg igjen med panikk for ordene “de andre”.
Panikk var kanskje å ta litt hardt i. Men et underlig lite snev av angst kan man vel kalle det.
“De andre”, er det ikke egentlig det vi er i ferd med å bli alle sammen? Eller i det minste mange av oss?
Er det egentlig så lenge igjen før alle linjer mellom inspirasjon og kopiering er helt visket bort?
Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg vil gjerne være den som ikke er som de andre. Hun som følger egne veier, tar valg basert på egne meninger inspirert av den vakre og opplyste verden vi lever i. For selv om verden blir mindre og mindre er det fortsatt plass til at alle kan være slik de ønsker å være.
Det snakkes så mye om presset vi føler. Det er mye av det, press altså. Fra alle kanter hele tiden. Spesielt preger det kanskje den yngre generasjonen.
Vi må bare slutte å fokusere så mye på det, ta tilbake sjefsrollen i eget liv og slutte å skylde på andre en oss selv.
Vet du hva jeg tror? Jeg tror heller ikke at du som leser dette ønsker å være som de andre. Og vet du hvor du skal starte? Ved å bare være deg selv. La deg inspirere til gode valg. Inspirere til å male stua, løpe en tur i skogen, lage en god middag. Men gjør det fordi du ønsker det, IKKE fordi du føler at du må.
Det fører meg videre til enda en Sondre Justad låt (har jeg sagt at jeg er fan? haha) hvor teksten egentlig er fryktelig relevant for alle.
“Hvis æ visste at æ sku dø snart
Hadde æ da vært fornøyd
Med måten æ lev på?”
Om svaret er ja, hurra for deg! Om svaret er nei, så er det bare et menneske som kan endre det. Og det er deg selv.
Drit i hva alle andre tenker, ikke vær som de andre, gjør akkurat det du vil og lev livet slik du ønsker. Du lever det jo tross alt bare en gang!
Du vet når man blir så oppslukt i noe at man ikke kan skjønne at ikke alle mennesker i hele verden elsker det? Som når man finner en helt sykt god sjokolade eller en film du kan se en million ganger om dagen. Også skjønner du liksom ikke helt hvorfor den sjokoladen ikke konstant er utsolgt eller hvorfor ikke alle snakker om den filmen. Akkurat sånn har jeg hatt det med yoga den siste tiden. Det er så godt for kroppen på så mange måter. Det styrker kjernemuskulatur, får meg til å slappe av og så blir man jo myk av det også. Vinn, vinn, vinn.
Jeg har prøvd yoga så mange ganger tidligere uten å klare å ta det seriøst. Og tar med det ikke seriøst funker det heller ikke. Når man fjaser, mister man fokuset på pustingen som igjen gjør at det meste er ganske bortkastet både mentalt og kroppslig. Mye av grunnen til at jeg har fjaset det bort faktisk at jeg har gjort øvelsene i timer på treningssenter. JEG KLARER BARE IKKE DEN PUSTINGEN. Det blir bare helt feil for meg å stå i et rom sammen med 30 andre mennesker å puste høyt og gjøre solhilsen. Det hjalp med andre ord mye å begynne hjemme i stedet. Jeg ser fortsatt ut som en kråke, men jeg gjør det i alle fall innenfor husets fire vegger, haha! Om man søker opp Boho Beautiful på YouTube forresten så finner du en kanal med skikkelig bra økter.
Nå vil jeg også på forhånd advare mot at jeg på ingen måte er noen yoga instruktør, at jeg med andre ord ikke er profesjonell og dermed ikke serverer dere et fullt treningsopplegg. Jeg bare tipser om noen øvelser som jeg har blitt veldig glad i og som jeg gjør flere ganger i uka. Jeg er fortsatt ganske nybegynner, men øvelse gjør mester sies det og jeg tror nok jeg kommer til å gjøre yoga for alltid.
Sier nok en gang at jeg på ingen måte er noen ekspert men her er et knippe av øvelsene jeg bruker å gjøre:
PLANK POSE
Enkelt og greit planken. Jeg har alltid vært glad i planken da jeg føler den aktiviserer mange muskelgrupper, spesielt magemusklene. Viktig å huske på at det er mange fallgruver på denne øvelsen, om du aldri har gjort det før anbefaler jeg å få hjelp til å utføre den riktig så det ikke skader kroppen. Prøv å puste og finne roen i øvelsen, men husk å holde kroppen strak. Hold så lenge det føles komfortabelt.
TREE POSE
Jeg elsker denne for balanse. Etter at jeg hadde krystallsyken for noen år tilbake har balansen min aldri blitt den samme. Det hjelper heldigvis å trene den opp igjen. Jeg bruker å holde denne i 8-10 pust før jeg bytter bein.
LOW LUNGE
Så deilig for både ryggen, beina og hoftene. Om man vil kan man fint ha hendene i bakken. Ved å ta hendene opp gir den ekstra push på balansen, noe jeg som sagt trenger mye av.
FORWARD BEND
Her kan du også bare ta tak i anklene, men det gir så god strekk til skuldrene om man griper hendene sammen i front.
WARRIOR 3
Også en helt syk øvelse for balansen!
BRIDGE POSE
Denne strekker så godt i ryggen og jobber godt i magen!
Det var alle favorittene, jeg varierer klart mye mer, men dette er de jeg gjør om jeg bare skal ha en lett økt.
Vil nok en gang informere om at dette ikke er noe jeg kan og at man gjør øvelsene på eget ansvar. Vil også anbefale dere å finne filmer på YouTube før dere setter i gang. Så dere vet at dere gjør det riktig. Jeg vil jo egentlig bare tipse om øvelser jeg syns funker sykt bra!
Nå brøt jeg kanskje 70 jantelov regler i dette innlegget også, men håper det kan være til inspirasjon <3
Er det en ting jeg har lært på den harde måten gjennom livets løp så er det at mennesker har en tendens til å trykke andre ned for å fremme en sak de brenner for. Jeg var ikke gammel første gangen jeg leste en kommentar om at menn liker kjøtt, ikke bein. Det er kanskje lenge siden, men jeg husker fortsatt hvordan den stakk. Jeg har vært undervektig alltid. Uansett hvor hardt jeg jobber skjer det ingenting. Kroppen min bare er sånn.
Greia er at de som skriver dette egentlig jobber for det samme som meg. At vi skal forstå at vi alle er ulike, at alle kropper er vakre på sin egen måte og at en ideal-kropp ikke skulle fantes. Men, siden vi gjennom modeller lenge har sett en tendens til å skape en “idealkropp” som er tynn, velger mange helt feil virkemidler. I stedet for å fremme alle kropper som vakre, tar man heller utgangspunkt i å få folk til å syns tynne kropper er stygge!! Mange vil nok tenke når de leser dette at jeg ikke skjønner at mange av de modellene jeg refererer til er syke og ikke har godt av vekten sin, men det er igjen en helt annen diskusjon. Poenget er hvordan man uttaler seg om andre sine kropper. Altså jeg har til og med lest en greie der det sto “ekte kvinner har former!”. WHAAT? Så mine 38 kilo, pannekakerumpa og de flate puppene er ikke ekte kvinne? Hva er jeg da? En liksomkvinne? For jeg kan vitterlig huske at denne kroppen både har laget og født barn. Den har bært gråtende babyer, laget litervis med melk og jobber hver eneste dag med å være kvinne.
Men sånn er det altså, at skal man fremme en sak må man trykke andre ned. Gjerne med bilder også, eller referanser til andre som gjør feil. Tidligere var jeg så opphengt i det med vekta at jeg nesten ble blind på andre saker som gjør det samme. I det siste har jeg blitt oppmerksom på at dette skjer over alt.
Don`t blame it on the sunshine, don’t blame it on the moonlight, don’t blame it on the good times – BLAME IT ON THE INFLUENCERS!
De som kjemper sine saker trykker ned gud og hvermann som går i mot det de prøver å få frem, men den største syndebukken i dette sirkuset er nok influencere. De får vel stort sett skylden for alt om dagen.
La oss bare ta diskusjonen rundt pakkekalender som har vært i det siste. Buskapet her er viktig. Det burde ikke være noe press på å føle at man MÅ lage en pakkekalender. Jeg syns folk skal følge egner tradisjoner og slutte å henge seg så mye opp i hva alle andre gjør. Altså, noen har vokst opp med kopp under sengen, andre med en hyggelig historie hver dag i desember. Noen har kalender med hyggelige ting å gjøre sammen, andre pakkekalender. Faktisk tror jeg ganske mange tar seg en forbaska akevitt hver eneste dag i 24 dager!! (ikke barn da håper jeg). Uansett hva man vil gjøre er det opp til en selv og ens egne tradisjoner. Det er fint at vi tar opp at man ikke skal føle på presset rundt pakkekalendere, men å skrive at andre som bruker både tid og penger på det legger press på alle er så feil. I år har jeg faktisk vurdert å droppe kalender som vi har hatt som tradisjon siden lenge før jeg ble født fordi folk roper så høyt hurra til de som sier at man skal droppe det at jeg nesten syns det ble pinlig. Atter en gang er vi tilbake til dette med å klare å ta egne avgjørelser, skjønne at alle er foskjellige og slutte å jobbe for at alle skal gjøre som en selv.
Her om dagen så jeg også et innlegg på Facebook angående å boikotte Black Friday. Jeg handler aldri på Black Friday selv og syns at retningen vi går i når det kommer til “bruk og kast” er hårreisende. Men atter en gang blir folk ekstremt usaklige. De få stakkarene som ikke hev seg på bølgen av hurrarop, men faktisk skrev at de satte pris på Black Friday fikk så hatten passet. Alt fra om de ikke skjønte at de ødela for hele landet ved å gi butikkene muligheten til å fortsette med slike dager som det her. Eller om de var tjukke i hue som ikke skjønte at butikkene satte opp prisene rett før for så å late som det var tilbud den dagen. De fikk slengt etter seg at de bare kom til å kjøpe mye dritt de ikke trengte. At de ikke tenkte på miljøet og at de var griske! Igjen, hallo?!! All respekt til de som er miljøbevisst ved å kutte ned på forbruket, har penger til å kjøpe på fullpris eller syns Black Friday bare er noe fjas. Men, la for all del de som ønsker å spare noen kroner rett før jul gjøre det uten å bli halshugget.
Sakene er mange. De som mener folk er “alt for flinke” på sosiale medier og ikke kan trene uten å dele det. Tofuspisere som langer ut mot alle som spiser kjøtt. De som har hjemmeferie som klager på alle feriebildene på Facebook. Folk som skryter for mye av barna sine, kjøper for dyre klær, får for mange barn. Noen kjemper mot sminkepresset ved å klage på de som bruker for mye i stedet for å kjempe for at man skal føle seg fin uten også. For ikke snakke om hvor mye tid vi bruker på å henge ut de som har tatt skjønnhetsoperasjoner i stedet for å fremme at man ikke trenger det.
Alle disse kampene er fine. Det er bra at man engasjerer seg i ting. Jeg skulle bare ønske at vi ble flinkere til å kjempe kamper uten å tråkke på hverandre. La oss alle fremme vår sak i stedet for å skygge over våre motsetninger. I mine øyne drukner vi i meninger på sosiale medier om dagen, jeg føler vi blir dratt i alle retninger og at det ikke lenger bare er det vi ser som gjør at vi føler press. Nå føler vi det også av meningene om det vi ser. Jaiks!
Jeg tror nemlig at man ville hatt det fryktelig fint i en verden der alle bare prøvde å være litt ekstra snille mot hverandre, forstå våre ulikheter og fokusere mer på eget liv en andres.
Jeg kommer fra en familie med mange sterke kvinner. Jeg har også vokst opp med en pappa som har lært meg å ha “bein i nesa” og stå i alle kamper man blir utsatt for. Jeg har vært heldig, hatt en fin oppvekst, møtt de rette menneskene og har fryktelig få ganger følt meg undertrykt av det motsatte kjønn.
EN situasjon som jeg husker godt er en kveld jeg var 16 år. Jeg hadde havnet i en konflikt med en mannsperson jeg kjente godt. Han var veldig full og fryktelig sint. Plutselig eskalerte det hele, han grep tak i genseren min og knyttet neven sin klar for å slå. Inni meg ristet hele meg, men utenpå var jeg stål. Jeg kan huske at jeg lukket øynene og sa “Du må bare slå meg, den skal jeg ta. Men da skal jeg love å lage et helvete for deg til den dagen du dør”. På et søkk…var han borte.
I dag hadde jeg nok ikke reagert som jeg gjorde da. For i tillegg til å være uendelig fokusert når jeg er sint, var jeg da også 16 år og dum.
Grunnen til at jeg skriver dette er at jeg ønsker å understreke at jeg på mange måter ser på meg selv som en feminist. At jeg ser hvordan verden kan være der ute, at jeg på alle måter skjønner hvorfor vi kvinner trenger å heve stemmene, ta kampen, være aktive.
La meg gå først i kampen om likestilling, la meg kjempe mot undertrykkelse og tvangshandlinger. La meg løfte jenter, være jente og oppdra jenter. Men la meg gjøre det med verdighet.
Det er mange ekstremister i dagens samfunn, også i feminismen. Og de siste dagene har jeg sett mange av disse i ulike kommentarfelt. Ekstremister som roper ut i alle sammenhenger, pirker på alt og bruker de hardeste virkemidlene i boka sirlig underskrevet med ordet feminist.
Det er så mange greier. Psykisk og fysisk vold, kampen om stemmerett, rettigheten til å velge hvem man skal gifte seg med, likeverd i familielivet, seksuell trakassering, likeverd i arbeidssituasjoner, ytringsfrihet. Så…mange…greier.
Så la fokuset for all del være på disse greiene. La oss ikke rote oss helt bort, ikke lage ti høns av en fjær og la oss huske på noen få ting:
Vi må ikke miste alt som heter humor. Det må være lov å spøke med uskyldige greier. Nå snakker jeg ikke om grov seksuell hets, ekstrem humor eller mobbing. Jeg mener bare at vi ikke må bli alt for hårsåre. Vi trenger ikke å dra hver eneste minste ting opp i nesa.
Vi må velge våre kamper. Det er ikke de som roper høyt om hver eneste lille ting som blir hørt. Det er de som sparer alt kruttet til det gjelder som mest. Om du snakker hele tiden, vil folk etter hvert slutte å lytte. Om du er stille lenge, før du plutselig hever stemmen DA kan jeg love deg at alle lytter.
Vi må huske at likestilling betyr stå likt, ikke å få en fordel. Om vi drar den så langt at vi må få egen tilrettelegging, forsvinner ikke likestillingen da? Vi vil jo bare være like mye verdt verden over, få de samme mulighetene, få frem at vi er like bra!
Jeg har nok kanskje blandet meg opp i et sårt tema med mange meninger, men hjertet mitt brenner for jenter og jeg orker ikke se oss ødelegge det.
La oss brette opp armene og kjempe de ordentlige kampene.
Med en liten dose humor, en god dert selvtillit og de riktige målene for øyet!
Jeg kan fortelle dere akkurat hva jeg gjør på denne tiden på fredag om akkurat to uker. Da står jeg nemlig med hodet ned i eskene med julepynt, drikker julebrus og har julemusikk på full guff. Jeg gleder meg skikkelig til 1. Desember og det bare verker i kroppen etter å starte. I dag fikk jeg lyst til å bake en kake til helgen og da så jeg en itte bitte liten mulighet til å snikjulifisere litt. Så da ble det en Gulrotkake med julevri og her kommer oppskriften:
(nei, du blir kanskje ikke slank av denna, men ååhh som den smaker!)
Dette gjør du:
(Sett ovnen på 175 grader)
1. Piske egg og sukker til eggedosis.
2. Lag en blanding av alt det tørre.
3. Vend inn det tørre (sikt gjerne), olje og melk om en annen til du får en smidig røre.
4. Rør forsiktig inn gulrøttene.
5. Stek kaken midt i ovnen i ca 45-50 minutter.
6. La kaken hvile en times tid på benken så den får kjølt seg ned.
7. Om du vil ha fyll i midten kan du fint dele den i to. Jeg bruker å dynke den forsiktig i litt melk for bedre holdbarhet.
8. Piske smør og melis til smørkrem. Tilsett så de to pakkene med kremost.
9. Fordel kremen over kaken.
Jeg har pyntet med pepperkaker. SÅ lekkert og veldig godt sammen med kaken. Skulle gjerne slengt med en oppskrift på pepperkaker, men det er jeg så dårlig på å lage at jeg kjøper ferdigdeig i butikken hvert år, hihi!
Jeg vil egentlig si at jeg er ganske heldig. Selv om kjærligheten kanskje er en mann (gutt) av få ord når det kommer til komplementer så er han veldig flink til å legge de inn på de riktige stedene. Altså kan han like så godt finne på å si at jeg er fin når jeg sitter i slåbroken en lørdagsmorgen med håret til alle kanter og poser under øya fremfor når jeg har pynta meg ordentlig. Dessuten svarer han alltid ja når jeg spør om jeg er fin, haha, som om han hadde turt noe annet. Greia er i det minste at jeg som regel føler at han syns jeg ser grei ut i det meste jeg har på meg. Faktisk kan jeg ikke huske at han en eneste gang har kommentert noe jeg har hatt på meg…før nå.
I sommer har jeg valset rundt i disse lekkerbiskene. Følt meg ganske fresh faktisk. De er jo helt på moten, ikke sant? Nå følger jeg ikke helt med sånn motemessig, men selv om jeg prøver å kjøre min egen greie så blir jeg jo påvirka jeg som alle andre.
Vel, jeg vil si at jeg har gått rundt med de her på beina sikkert et par måneder før kjærligheten plutselig sier helt ut av det blå.
“Sorry ass, men det der er de styggeste skoene jeg noen gang har sett!”
Wow, wow, wow. Hold an litt.
Sa han at de superfreshe skoa mine var stygge? AOCH!
Etter det har jeg egentlig ikke gått med de så mye for nå, nå leker hodet mitt med meg. En del av meg syns fortsatt de er fine, en annen del tenker at de kanskje ikke er de fineste skoene jeg har akkurat. Men tingen er at på dette bildet:
Syns jeg de ser skikkelig søte ut. Hadde garantert kjøpt de en gang til. Men på dette bildet:
Får jeg helt angst av å se på de.
Så kjære lesere, er skoene stygge eller fine eller sånn passe eller hva er de egentlig?
