Okei, greia er at kjærligheten i mitt liv elsker sjokoladefondant og jeg elsker jo kjæresten min. Derfor har jeg lenge tenkt at jeg skal lære meg å lage det. Det er faktisk en kunst å få til den perfekte sjokoladefondanten, og selv om jeg langt fra er i nærheten er det ikke oppskriften det skal stå på. Stekingen er liksom hovedproblemet her. Derfor tenkte jeg å dele oppskriften med dere, så kanskje vi kan knekke koden sammen?
Nå skreiv jeg kanskje i overskriften at den var enkel, det er den jo for så vidt, for selv om den ikke alltid blir perfekt stekt er den alltid like god. Dessuten går den superraskt å lage.
Tenker jeg først skal friste dere med en liten snutt av en litt overstekt fondant før oppskriften kommer under!
Dette er oppskrift på to fondanter i små ildfaste porsjonsformer ala de man har til creme brulee. Du kan nok også bruke muffinsformer eller lignende. Smør formene godt med smør slik at fondanten klarer å slippe, superviktig. Sett ovnen på 200 grader.
Dette trenger du:
50 g Meierismør
50 g Mørk kokesjokolade 70%
1,5 dl melis
2 egg
2 eggeplommer
3 ss hvetemel
Dette gjør du:
-Smelt smøret i en kjele
-Ta kjelen av platen, tilsett sjokoladen i biter og la den smelte sammen med smøret.
– Rør inn melisen.
– Vispe eggene lett sammen i en bakebolle.
– Hell sjokoladeblandingen over eggene og blande godt sammen.
-Vend til slutt inn hvetemelet forsiktig.
Enkelt hæ? Vel, nå kommer stekingen, haha!
Her må man prøve seg litt frem. Jeg har av erfaring funnet ut at det er best å sette de nederst i stekeovnen. Fondantene skal steke 12-15 minutter avhengig av ovnen. Med andre ord er det IKKE lurt å lage de for første gang når man skal ha gjester. Alltid lurt å prøve en gang først. Når de er ferdige føles de ganske faste rundt kanten men er myk oppå. Etter at man har tatt de ut av ovnen er det greit å la de hvile et par minutter før man løsner de forsiktig fra formen med en kniv og velter de over på fat. De kan også fint spises fra formen om en vil det. Det viktigste er at man serverer de når de fortsatt er lune. Jeg foretrekker å servere med vaniljeis og bær, men her kan man bruke fantasien!
Dere som følger meg fast vet kanskje at jeg har vært syk i et helt år. Kyssesyken er virkelig ikke noe å spøke med og jeg spøka for lenge. Det har vært en stor psykisk påkjenning å være hjemme et helt år. Først og fremst fordi jeg ble uendelig redd for hva det ville gjøre med fremtiden min å være langtidssykemeldt. På et vis har man jo egentlig et helt år med hull i CVen selv om det selvfølgelig var en nødvendighet. Uansett hvordan man vrir og vender på det har det mye å si for videre karriere, skikkelig uflaks rett og slett. Oppå det kom alt jeg måtte gi opp. Jobben min som jeg var veldig glad i, mye av det sosiale livet og til slutt treningen. Jeg har trent mye de siste 7 årene og det føltes som et stort tap å ikke kunne gjøre det mer. Kroppen ville ikke. Og selv om jeg prøvde flere ganger var det helt uoppnåelig å gjennomføre en økt.
De siste månedene har jeg blitt så godt som frisk igjen og har sakte men sikkert karet meg tilbake til gamle rutiner. Sist ut har vært treningen. Jeg har faktisk vært skikkelig redd for ikke å klare det og dermed bli skikkelig skuffa. Jeg har startet rolig i noen måneder med Yoga, noe som har funket skikkelig bra. Faktisk så bra at jeg nok tror jeg kommer til å gjøre Yoga til jeg dør, haha! Hilsen Yogafrelst. Men, jeg har likevel kjent på behovet for ordentlig styrketrening igjen. I går meldte vi oss derfor inn i treningssenteret igjen (vi meldte oss ut når jeg ble syk) og jeg har to dager på rad hatt skikkelig gode økter! Akkurat som før! Altså det høres kanskje lite ut, men jeg er så glad at det kribler i hele kroppen.
Nå føles det som om alt er på riktig vei! I går gjorde jeg faktisk noe spennende også som jeg håper kommer til å forandre mye av fremtiden min.
Skrives det sånn? Jeg tror det. Nå skal jeg snart gjøre alvor i å lære meg Spansk for det har jeg skikkelig lyst til. Så utrolig teit å utsette å gjøre greier man vil gjøre, helt uten grunn. Duolingo her kommer jeg. Ja, nå rota jeg meg helt bort her.
Skulle egentlig skrive at status “jeg syns livet er kjipt og synes fryktelig synd på meg selv” nå er endret til “Det ordner seg”. Jeg har alltid noen sånne dager her og der, som jeg vet går over ganske fort. Kanskje er det bare PMS uten at jeg vet det, haha! Det hadde vært skikkelig kjipt om det var så enkelt. Men nå er uansett alt mye bedre og positiveTrine er tilbake for fullt.
Greit å gå inn i helgen med litt bedre guts. Siden helg er det beste jeg vet. Taco, familietid og fri til å gjøre alt mulig rart. Ikke at vi gjør alt mulig rart, men jeg liker å ha muligheten. I morgen er det jo også farsdag. Mange syns sikkert sånne dager er skikkelig kjipe, men jeg virkelig elsker alle grunner til å sette ekstra pris på de jeg har rundt meg (eller at andre setter pris på meg, hihi). Så nå er alt klart til i morgen og jeg håper K blir fornøyd. Eller det bør han bli. Jeg legger alltid lite penger og mye omtanke i gavene jeg ordner, det syns jeg er en fin greie.
Det som gjør at det er ekstra fint med helg om dagen er at jeg legger bort alt når den kommer. Jeg er på jobbsøkeren om dagen og det er neimen ikke en lett oppgave i dagens arbeidsmarked. Jeg har SÅ lyst å jobbe med digital markedsføring og bruker ekstremt mye energi på å få det til. Vurderer også muligens å studere et ekstra år med fokus direkte på digital markedsføring for å få litt mer “kjøtt på beina”. Men så leser jeg at mange sliter med å få jobb likevel og da blir jeg redd for at det skal være bortkastet. Jeg har jo veldig mye erfaring og relevante studier allerede, men blæh. Tankene surrer virkelig om dagen så jeg blir helt sprø.
Heldigvis har jeg skikkelig troa på at drømmejobben venter på meg og at skjebnen lager alt klart for meg.
Som jeg skrev i går hadde jeg aldri i min villeste fantasi trodd at jeg kom til å ta en tatovering. Jeg er helt sinnsykt redd for å angre meg på ting og det å la noen andre få lov til å tegne noe på meg som varer til evig tid høres langt i fra ut som noe jeg ville sagt ja til. Det startet med en liten bokstav og har nå endt opp i hele 7 stykker. Heldigvis har jeg ikke angret på en eneste en. Noe av grunnen til det kan være at alle har en betydning, bortsett fra èn, den ble tatt litt på sparket, høh!
De tre trekantene er søskentatoveringen jeg har sammen med brødrene mine. De har helt identisk på samme sted bare at deres farvede trekanter er plassert etter hvor i rekka av søsken de er. Hadde aldri trodd jeg kom til å få de med på det! Men er i alle fall veldig glad for at vi gjorde det!
Diamanten på fingeren er den eneste jeg har som er helt uten betydning. Med det mener jeg helt og holdent uten betydning. Kommer sikkert til å angre en smule på denne når jeg blir 85 men den tid den sorg.
Denne har jeg på forbladet og er desidert den vondeste jeg har tatt. Kanskje tidenes mest cheesy quote, men om man tenker seg om er den ganske konkret. Det skal også sies at jeg tok denne før instagram kom, tok alle quotes i verden og gjorde dem ubrukelige, haha!
Til å være så pinglete skal jeg si jeg har slått på stortromma når det kommer til disse tatoveringene. Jeg har jo også klart å ta ikke bare en. men TO tatoveringer for min kjæreste kjære. Heldigvis har vi akkurat denne begge to, eller han har selvfølgelig kongekrone da. Men da bajser vi i alle fall på leggen begge to om det skulle skje noe, haha!
Og her har vi den andre! Bare meg og alle sjømenna som har “evig ung” tatovert på kroppen, planlegger mamma i hjerte som neste prosjekt! Neida, jeg håper de fleste skjønner at det er sangen “forever young” av Alphaville som er greia. Den sangen betyr helt utrolig mye for meg. Også er det sangen til meg og K. Den her glemmer jeg alltid at jeg har!
Så var det denne da! Det er egentlig en blanding av to tatoveringer. For bokstaven L som er helt fremme der var den aller første jeg tok. Etter det ble jeg hekta. Det er kanskje litt sykt men jeg får virkelig abstinenser når jeg lukter blekk. Altså jeg sliter med å gå innom en tattoo sjappe fordi jeg får lyst til bare å ta noe – egentlig skjønner jeg ikke hvorfor i det hele tatt! Vel uansett. Fuglene tok jeg noen år senere. Den ene står for familie og den andre morskjærlighet. To ting som er fryktelig viktig for meg.
Sist men ikke minst to av de viktigste datoene i livet mitt. Denne er ganske slitt så den skal jeg ta opp igjen om en stund. Ikke får jeg sett den så ofte heller!
Nå skal jeg ikke ta noe mer på en stund. Egentlig vet jeg ikke om jeg kommer til å ta flere noen gang (haha, det kjente jeg var jug med en gang jeg skrev det) Men, jeg er i det minste veldig glad i de jeg har!
Det er noen ting man har sånn ordentlig lyst til å gjøre, som man utsetter rett og slett fordi man ikke tør. For noen er det å hoppe i fallskjerm, fortelle noen at de er keen, melde seg på en konkurranse eller prøve noe nytt. For meg har det vært å tatovere øyenbrynene. Det høres kanskje skikkelig teit ut, men sånn er det faktisk. Jeg har plages skikkelig med de siden jeg overnappet for et hemmelig antall år siden. Nå høres jeg sikkert fryktelig forfengelig ut, men håper og tror dere vet at jeg egentlig ikke er det. Tingen er jo bare at øyenbrynene rammer inn hele ansiktet og når de er så stakkarslige som nesten ingenting gjør det jo noe med en. For å slippe å se ut som en nakenrotte har jeg derfor tegnet de på hver eneste dag, noe som har vært både tidkrevende og vanskelig. De få gangene jeg har gått ut uten har jeg HVER gang blitt spurt om jeg ikke føler meg helt bra. SÅ, dere skjønner greia.
Alternativet har jo alltid vært å gå til noen for å få de på permanent. Tanken har vært der tusen ganger, men de som kjenner meg vet at jeg er en kjempestor pingle. Det er faktisk ganske sykt at jeg har så mange tatoveringer som jeg har for jeg er alltid den som trekker meg i siste liten. Jeg er ikke redd for smerte, men for å angre på noe jeg har gjort. Haha, jeg er en sånn som aldri angrer på det jeg ikke gjorde, bare det jeg gjorde som gikk skeis. Så fælt egentlig. Lista for å la noen andre tegne meg permanent i ansiktet har derfor ligget fryktelig høyt.
Men, som skrevet tidligere turte jeg endelig å prøve hos Maryam på Puro her i Drammen. For er det en ting jeg veit så kan det ikke gå skeis hos Maryam.
I dag var jeg der for påfyll og nå er jeg så happy at jeg bare går rundt og vifter med øyenbrynene (om det er mulig, jeg føler i alle fall at jeg gjør det).
Hvorfor har jeg ikke gjort det her før?! SE forskjellen da, haha! De kommer nok til å lysne litt når de har grodd men jøsses for en lettelse.
Maryam har forresten også tilbud på PMU på øyenbryn nå – om du tar i November får du behandlingen for 4999 ,- !
Neida, jeg skal ikke og har ikke vært i Australia. Jeg har rett og slett vært en liten tur i kjelleren. Eller det var kanskje å ta litt hardt i det også. La oss heller kalle det en liten restart. Det hele startet med noe så enkelt som en real runde med omgangssyken også bare ble jeg i det moduset en stund. Null inspirasjon, en hel haug negative tanker og en kropp på halvt gir.
Noen ganger blir jeg så sint på universet. Ikke at det hjelper noe, heller ikke at jeg egentlig har noen grunn til det. Jeg bare blir det. Du vet hvordan noen mennesker er født med gullhår i rumpa? At noen bare har flaks hele tiden og svever seg gjennom livet på en sky av heldighet? Vel, jeg er IKKE et slikt menneske. Jeg har alltid måttet jobbe hardt for alt, har alltid uflaks og føler at jeg konstant svømmer mot strømmen. Det vil si at jeg alltid står på stedet hvil og at jeg de få gangene jeg slutter å svømme, rykker helt tilbake til start. Jeg kan aldri bare ligge å flyte. Akkurat nå, har jeg skikkelig lyst til bare ligge å flyte.
Dere tror kanskje jeg overdriver? Vel det gjør jeg ikke. Kjærligheten har bannet meg fra alle store avgjørelser, velger det motsatte av det jeg velger og ser helst at jeg holder meg borte fra alt som heter konkurranser. Faktisk tror jeg han er redd for at uflaksen min er smittsom.
Jeg har helt ærlig ikke vunnet noe i heeele mitt liv. Jeg går virkelig inn for å være snill mot alle, vil bare at alle skal ha det fint og eier nok ikke mye til albuer i livet. Og takken for det? Ingenting. Absolutt ingenting.
Jeg føler at universet snart skylder meg EN eneste gratis ting i livet, en liten tjeneste, en liten snarvei!
Så var det helg igjen da og jeg er alene med barna i dag. Da blir det alltid litt enkle løsninger når det kommer til matlaging! Heldigvis har jeg et kort i erme som alltid virker. Du vet der alle ender opp med bare å ta pølser? Der kjører jeg Makaronisalat. Det finnes nok 10.000 varianter av denna, men dette er min vri. Dessuten inneholder den en liten hemmelig ingrediens som jeg på alle måter egentlig hater! Nemlig sylteagurk!
Kok makaroni etter anvisning på pakken. Kutte alle grønnsakene og skinken i terninger. Kan egentlig velge de grønnsakene du selv liker best, dette er bare mine favoritter. Ikke glem sylteagurker bare! Den kan du gjerne finhakke! Skyll den kokte makaronien i kaldt vann til den er helt nedkjølt og blande den sammen med resten i en bakebolle. Blande så Sammen rømme og majones samt 1 ss lake fra glasset med sylteagurk. Salte og pepre om du ønsker! Fordel sausen på makaroni/ grønnsaksblandingen – la gjerne alt stå i kjøleskapet rundt en halv time for å la smakene sette seg!
Jeg skjønner at mange nok vil være uenige med meg i det jeg skal skrive nå: Og det er helt greit. Jeg er for konstruktive diskusjoner og at man kan snakke om det man tenker eller føler. Det jeg derimot IKKE syns noe om er lange pekefingre som veives i alle retninger mot absolutt alle og om absolutt alt. Faktisk er jeg så sliten i hodet av det hele at jeg tok meg en liten pause fra hele bloggen noen dager.
Mange som følger meg fast vil kanskje tro at dette bunner helt og holdent i kronikken Morten Hegseth skrev i VG om “stagemoms”. Det er bare en liten fjert i begeret av alt jeg er så lei av at folk henger seg opp i. Men, siden jeg mange fortsatt kommer til å tro det vil jeg først av alt si at jeg ikke følte meg truffet at kronikken, at jeg helt og holdent er enig i mye av det han skrev OG at jeg selvfølgelig på alle måter er for at alle barn skal ha det best mulig. Jeg mener likevel at det finnes andre virkemidler. Som for eksempel å guide de du mener gjør feil mot å ta andre valg ved å kontakte dem direkte eller kanskje spørre de riktige spørsmålene som setter tankene i gang? Til slutt vil det jo uansett være opp til den enkelte forelder hva de ønsker å gjøre med barna sine uansett hvordan man vrir og vender på det. Dessuten syns jeg store deler av fokuset forsvant over på nok en gang – det store presset i dagens samfunn.
Når jeg sier at dette bare er en fjert i begeret (som du ser lagde jeg min helt egen metafor lenger oppe her som jeg nå ser at muligens var litt rar, men det får funke) mener jeg virkelig det. Klaging over Halloween, alt som skjer i politikken om dagen, nok en gang det forbaska maset om Parajumper på fjortisjenter. JEG BLIR HELT SPRØØØØØØØ!!!
Jeg husker alt for godt første gangen jeg opplevde hvordan vi nå har startet å takle det materialistiske presset/presset på penger. Det var når min eldste datter gikk i barnehagen. Plutselig fikk vi brev hjem om at det ikke lenger var lov til å ta med seg “Go´morgen yoghurt” siden alle ikke hadde penger til dette og det dermed ble urettferdig for barna. Jeg holdt på å besvime! Var det virkelig helt seriøst? Som 19 år gammel student var jeg på alle måter en av de som virkelig ikke hadde råd til å sende med barnet mitt den yoghurten i matpakka, men det hadde aldri i min villeste fantasi vært logisk for meg å nekte de andre barna det! Det er rett og slett slik livet er. Naboen din kommer ikke til å droppe å kjøpe en Tesla fordi du ikke har råd!
Det var kanskje bare en Yoghurt, men for meg var det inne i hodet mitt så fryktelig mye mer.
Det var å vranglære datteren min!
Hvorfor skulle man ikke heller prøve å få henne til å forstå at den Yoghurten ikke kom til å gjøre henne – 1. Mettere eller 2. Mer lykkelig. Så klart kunne vi kjøpt dersom vi hadde råd, for de smaker jo godt. Men det hadde vi ikke og det burde på ingen måte utgjøre noen forskjell for henne.
Misunnelse. Det er der alt ligger. En følelse som selvfølgelig er fryktelig vond og vanskelig, men den kan jobbes med. For alt sitter i hodet. Ved å se på de uendelig mange fine tingene man selv har, i stedet for å fokusere på det alle andre har blir misunnelsen ganske raskt borte. SÅ…ENKELT…ER…DET!
Ta Yoghurten som et eksempel. Om man i stedet kunne fokusere på at mamma hadde laget hjerteagurker eller tegnet smilefjes med majonesen så hadde tankesettet endret seg helt. Se rundt deg på alt du har! Har du ikke fått en snasen babyshower? Nei, så har du kanskje fått en bukett blomster av en god venninne! Har du ikke en svindyr bil? Så har du kanskje mye tid hjemme sammen med barna dine! Har du få venner? Så har du kanskje en jobb du elsker! Altså de fleste har alltid noe! Og at du lar misunnelse ødelegge fokuset på det er bare dumt.
Nekter du barnet ditt en Yoghurt i barnehagen vil de kanskje heller ikke forstå hvorfor de ikke kan få en Parajumper eller skoleveske til 10k på ungdomsskolen. Vi må bare lære oss at verden er bygget opp av ulikheter.
Noen kommer til å være villig til å ofre mer av tiden sin for penger, andre setter tid hjemme først.
Noen kommer til ha flaks i livet, andre uflaks.
Noen er født rike, andre fattige.
Så lenge vi lærer at lykken starter innenfra er vi SÅ mye bedre rustet til å takle hverdagen.
Det fører meg videre på tankene rundt de valgene vi tar i dag. Verden er mindre en noen gang, tilgangen til alt større.
Vi bruker helt sykt mye tid på sosiale medier og blir utsatt for mer reklame en vi noen gang har gjort tidligere.
Kan jeg bare be på mine knær om at alle snart kan innse at man ikke kan skylde på influensere for alt presset man føler? De presser ingen til å følge med på det de skriver, viser frem eller reklamerer for. Det valget er på alle måter fullt og helt ditt eget. Det er så altfor lett er det ikke? Å ha noen å skylde på når du føler deg nede? Men i bunn og grunn gjør du jo det mot deg selv!
Jeg har de siste årene lært meg å skille mellom de som inspirerer meg og de som får meg til å føle meg som et dårligere meg.
For eksempel kan jeg ikke følge mennesker som har det alt for perfekt. Fordi, i min drømmeverden lever jeg i et hjem uten et støvfnugg, alle har rene klær, vi spiser sykt sunn mat og klarer å sjonglere hverdagen perfekt. I realiteten er jeg er rotehue, som elsker å ha det ryddig men hater å rydde. Jeg går på trynet ca 70 ganger i uka, har en vaskekjeller som flyter over og er alt for glad i Mc. Donalds. Ergo kan jeg ikke følge instagramkontoer eller blogger som fremviser det jeg ikke får til fordi jeg får dårlig selvtillit av det. Det funker supert!
Om du har lite penger å rutte med, slutt å følge de som kan kjøpe hva de vil. Om du sliter med vekt, ikke følg de som kan spise 10 kilo sjokolade uten å legge på seg et gram. Om du sliter med å få barn, ikke følg de som deler hvor fantastisk livet er med baby! Om du føler deg som en dass, ikke følg de som kler alt! Skjønner du greia?
Ta de riktige valgene for deg selv! Slutt og skylde på alle andre for det du føler!
Torsdag allerede igjen jo! De ukene her virkelig raser av gårde. Sånn føler jeg at det er hver høst! Det er så mye som skjer, så mange ting å henge fingrene i og det virker som om alle har fryktelig mye dårlig tid den perioden her frem mot jul. Er det en ting som er viktig når ting tar av som mest, er det å huske på å sette pris på hverandre. Det trenger ikke å være så mye, det trenger heller ikke koste noe. Bare at man innimellom stopper opp, tenker over og gjør noe lite for å gjøre andre glad.
Her kommer fem tips fra meg!
1. Gi en blomst!
Mitt første tips er også det eneste som koster penger. Jeg er en evig forkjemper for blomster. Det å kunne gi bort en liten bunt “natur” er det fineste jeg vet om. Det er bare ingenting som slår ferske, deilige, godluktene, fargerike blomster. Jeg har virkelig troen på at nesten hvem som helst blir litt glad av å få en blomsterbukett. Når jeg tenker meg om trenger det jo egentlig heller ikke koste penger. I går fikk jeg nemlig en selvplukket bukett fra en liten skitten hånd når lille pode kom hjem fra barnehagen. Det gjorde rett og slett dagen min.
2. Spør om du kan gjøre noe for noen!
Det er ikke alltid man trenger at det gjennomføres, innimellom holder det bare at noen spør. “Er det noe jeg kan gjøre for å gjøre dagen din bedre?”. Hvem vet, kanskje er det bare en klem som skal til?
3. Gjør en tjeneste!
Ofte er det de små tingene som gjør en ekstra glad. Som å måke naboens innkjørsel når du først er i gang, eller slippe noen foran deg i køen.
4. Vær et medmenneske!
Dette er et punkt jeg føler Nordmenn generelt er alt for dårlige på. Mange av oss liker best å holde oss for oss selv. Noe som igjen gjør at jeg tror mange føler seg ekstra ensom. Ta deg sammen litt, løft blikket og se deg rundt. Legg på den greisen som deler opp varene på båndet i dagligvarebutikken, hjelp den eldre damen over gata, si hei til en som føler seg ensom, del et smil. Det er så lite som skal til ofte.
5. Gi bort en kopp kaffi!
Okei, så sa jeg kanskje at det første punktet var det eneste som kostet penger. Det ble jo litt feil. Heldigvis er dette bare tips til ting du KAN gjøre. Og en kaffi trenger heller ikke være så veldig dyrt om man vet hvor man skal gå, haha! Uansett. Å gi bort en kopp varm drikke syns jeg er skikkelig undervurdert. Ta med en ekstra kopp til frisøren din, eller gi til en som sitter på gata. Kanskje ta med favoritten når du skal treffe en venninne, eller overrask kjæresten på jobb. Jeg lover, en kopp kaffi slår ALDRI feil (utenom når du gir den til noen som ikke liker det, haha).
6. Gi et komplement!
Det føler jeg også er en greie i Norge. Vi er skikkelig dårlige på både å gi og ta i mot komplementer. Hva skjer med det egentlig? Jeg syns det er SÅ hyggelig når man påpeker positive ting hos andre. Det er så løftende. Det finnes ikke bedre selvtillitsboost en å høre fra andre at man er pen på håret, har gjort en bra jobb, har stilige klær, er morsom…ja du skjønner greia. I 2016 bodde jeg i USA i fire uker. Man kan si mye rart om amerikanere, men de er helt rå på komplementer. Det syns jeg vi også skulle bli.
7. Si det du tenker!
Nå mener jeg ikke at du skal si alt du tenker, for det kunne blitt krise. Jeg er kanskje i overkant flink til å gjøre akkurat det hjemme. Uavhengig om det jeg tenker er hyggelig eller ikke. Heldigvis har jeg litt mer filter ute blant folk. Så får kanskje samboeren min høre noen ganger at klærne hans er helt på trynet, men han vet også hvor mye jeg setter pris på han. For det er liksom greia. Vi tenker så mye, men har ofte et litt for tett filter i forhold til hva som kommer ut. Si til vennene dine, foreldrene dine, kjæresten din, barna dine eller kollegane dine at du setter pris på de og alt de er for deg. Ingen kan vel la være å blir glad av det.
8. Vær en god lytter!
Jeg vet ikke med alle andre, men jeg selv blir alltid veldig glad når folk viser oppriktig interesse for meg og det jeg har å si. Å føle seg hørt. Spør vennen din hvordan ferien deres var, eller kjæresten om de har hatt en fin dag. Spør barna dine hva de har gjort eller farmor om hun har det bra. Det tror jeg kan gjøre dagen til mange et lite hakk bedre.
Den største gleden man kan ha, er å gjøre andre glad!
Haha, neida jeg er ikke helt der altså. Men, jeg tror at vi alle kan gjøre små ting både for oss selv og andre som kan gjøre store forandringer i hvordan vi har det!
Åh hjelp! Det innlegget her har jeg utsatt å skrive så mange ganger. Nå føler jeg at jeg må ta det opp, eller rettere sagt svare på det siden så mange spør hvordan jeg forholder meg til det.
Det skumleste med å skrive om slike ting er at det er så uendelig mange tær å tråkke på. De fleste av de har jeg ikke lyst å tråkke på i det hele tatt. Derfor vil jeg starte med å si at jeg først og fremst mener at man skal bestemme selv. At dette bare er mine tanker rundt temaet og at jeg på ingen måte ser ned på de som mener annerledes en meg. Jeg tror virkelig langt inn i hjertet at de aller fleste foreldre bare gjør ting de mener er bra for barna sine og at de på ingen måte ønsker å ødelegge dem.
Når det er sagt syns jeg personlig at vi deler alt for mye av andres liv i sosiale medier generelt. Både barna våre og andre vi har rundt oss uten å i det hele tatt sette spørsmålstegn ved det. Jeg føler det er viktig å huske at man på sosiale medier i hovedsak kun har grunnlag for å være åpen og dele om seg selv. Rettigheten til å dele alt om alle andre, inkludert sine egne barn har man egentlig ikke. Derfor bør man tråkke varsomt, tenke og føle.
Før jeg selv klarte å ha forståelse for hvor stort og farlig internett egentlig er, og før jeg var klar til å ta standpunkt til hvordan jeg skulle forholde meg til sosiale medier delte jeg mye av barna mine. Jeg var ikke informert nok til å klare å se problemet med det. Jeg kommer nok aldri til å fjerne de helt fra sosiale medier, rett og slett fordi de er en stor del av livet mitt. Jeg er heller på ingen måte motstander av at man skal dele, det jeg mener er bare at man burde sette mer spørsmålstegn til hvordan og hva vi deler.
Det finnes barn i reklame, på filmer, serier og i blader. Alle disse er også barn som er profilerte på et eller annet vis, men man tar det ikke innover seg gjør man vel? Kanskje fordi du ikke føler at du blir kjent med dem. Om man ser på noen av de største bloggerene i Norge finner man raskt differansen mellom det å basere en hel blogg på barna og det at de dukker opp der noen ganger. For meg er det her forskjellen sitter. Jeg ser på det som naturlig at barna dukker opp noen ganger her og der, men at man skal bruke de for å profilere seg selv blir litt feil.
Når jeg forholder meg til hvordan jeg profilerer mine barn tar jeg ofte utgangspunkt i hva jeg selv hadde syns var greit når jeg ble voksen. Kanskje er det en grei huskeregel for de fleste? Jeg tenker at jeg jo hadde syns det var koselig å se tilbake på bilder her og der, kanskje lese om morsomme turer vi hadde sammen som en familie eller hvordan mamma hadde det når hun gikk gravid med meg. Jeg hadde derimot IKKE syns det var så kult med bilder av meg naken, syk, trist eller at jeg hadde gjort noe teit. Jeg hadde ikke syns det var moro å lese om absolutt alt jeg gjorde, om konkrete ting rundt personligheten min eller at hele hverdagen min var brettet ut. Det hadde jeg faktisk helt ærlig følt at var et overtramp av privatlivet mitt.
Så kommer jo også det vanskelige temaet rundt det å tjene penger på barna. I forhold til spons. Her vet jeg ikke helt hva jeg tenker egentlig. For for meg utgjør det egentlig ingen forskjell om klærne eller tingen på bildet er sponset eller ikke så lenge barna har det bra. Om barnet får en helt sykt kul leke og man tar et bilde av de i lek, nesten som en reklame er det på en måte noe annet en at man får 10.000 kroner for å selge privatlivet deres.
Ahh, som dere skjønner føler jeg virkelig at dette er et vanskelig tema. Mange vil nok syns at det er teit at jeg i det hele tatt deler bilde av barna mine og andre vil nok syns det er tåpelig at jeg skjermer dem bare halvveis. Men, for meg er det viktig å ikke hele tiden omtale dem med navn, skrive ting om hverdagen deres eller personligheten deres. Det er viktig for meg at alt de er med på bare er gøy og at det aldri skal føles som et press. Jeg tenker mye over hva jeg deler og hvordan jeg deler det. Og gjør aldri noe uten å spørre verken barna eller kjæresten. Nå er jo minstemann selvfølgelig for liten til å mene noe som helst. Men jeg håper og tror at jeg tar gode avgjørelser for han.
Håper også at alle forstår at jeg ikke syns vondt om de som velger å dele barna sine fullt ut i sosiale medier, for jeg er ikke stålsatt på at det jeg mener er riktig. Ei heller uenig med de som mener at det ikke er bra. Jeg forstår liksom alle på et vis. Og jeg er heller ikke avhengig av at andre skal mene det samme som meg. Alt i alt tenker jeg bare at vi skal bruke hodet, tenke over hva vi gjør og aldri gjøre noe vi ikke føler vi kan stå inne for.
