Neida, det har ikke klikket for meg. Jeg bare gleder meg litt ekstra til jul i år. Eller egentlig gleder jeg meg skikkelig masse til jul hvert år, haha. Og i dag er det bare to måneder igjen. Jeg har alltid vært et skikkelig julemenneske. Noe som har eskalert om mulig enda mer etter at jeg flyttet sammen med en kjøttmeis som gjerne starter på julesangene i September. Det er med andre ord jul i det huset her fra det sekundet kalenderen viser 1. Desember.
Som dere sikkert skjønner er jeg selfølgelig også skikkelig opphengt i tradisjoner når det kommer til verdens beste høytid. Det satt derfor langt inne å skulle avgjøre at vi i år skal ha en helt annerledes jul. I år flytter vi hele julen til Gran Canaria sammen med hele familien min. Mamma bor der, så da bestemte vi oss for at vi heller reiste dit alle sammen.
Det kommer til å bli så deilig, men så rart. Jul for meg er snø, peiskos og familieselskaper. Nå kommer julen til å by på varme, strandbesøk og restauranter.
Det fineste med alt er at barna gleder seg skikkelig. Dessuten er vi som familie mye flinkere til å holde fokus på hverandre når vi ikke er hjemme. Det er så fort gjort at lille herremann blir opphengt i lekene sine, at jeg bare skal gjøre noe raskt husarbeid, at snuppeliten forsvinner på rommet sitt eller at kjærligheten raskt bare skal en liten tur på jobb. Alt det blir liksom borte når man er på tur.
Vi får selvfølgelig ikke tatt med noe særlig gaver nedover, så den biten får vi ta før vi reiser. Det blir jo sikkert litt kjedelig for barna på selve julekvelden, men så får man jo også fokuset over på alt det andre julen egentlig handler om. Og julaften blir nok uansett så annerledes en det man er vant med så.
Jeg gleder meg i alle fall noe helt forferdelig. Teller ned uker, dager og timer.
Vi har hatt en skikkelig fin helg. Besøk av mamma og pappa var nok akkurat det vi trengte nå. Barna har storkost seg og vi har lagt fra oss alt vi “burde” gjøre hele helgen. God mat, hyggelige opplevelser og fint selskap må være den beste medisinen for det meste. Og selv om denne mandagen muligens er litt blå føles det fint å ha ladet opp minnebanken litt. Nå sees vi ikke igjen før til jul. Når jeg tenker meg om er det egentlig ikke så lenge, dessuten går alltid November og Desember fryktelig fort. Vi skal faktisk reise bort å feire jul i år. Jeg som alltid har sagt at jeg aldri skal feire jul utenom Norge, haha! Men, det skal jeg fortelle mer om senere.
Og så over til overskriften. Jeg har ombestemt meg. I går åpnet jeg kommentarfeltet mitt igjen. Å ikke kunne kommunisere med leserne mine fjernet plutselig litt av gleden med det hele. Grunnen til at jeg stengte det i første omgang er jo fordi blogg.no er det stedet jeg desidert har fått mest hat og dritt. Det er vel også kanskje ett av de få stedene man faktisk kan kommentere helt anonymt. Eller helt anonym er man jo ikke for det er sabla enkelt å finne informasjon via IP-adresser. Jeg tåler egentlig ganske mye. De gangene det føles vanskelig er når folk angriper forholdet mitt. Jeg stoler på kjæresten min fullt ut, men det er likevel vondt å lese de tingene folk skriver for å prøve å ødelegge. Nå har jeg heldigvis klart å sette på et filter som muligens kan hindre disse idiotiske kommentarene i å komme frem. Så da er det bare å rope HEI i kommentarfeltet mitt igjen, da blir jeg glad.
Senere i uka har jeg tenkt å skrive litt om tankene mine rundt eksponering av barn i sosiale medier OG komme med noen tips til Halloween!
Skriv forresten også om du har noe du ønsker å lese om – jeg er max åpen for forslag!
Kjære mamma der ute. Du som hver eneste dag strekker deg langt for å prøve å oppnå en tittel du trolig aldri kommer til å ta i mot, om du mot formodning endelig skulle få den. Tittelen “supermamma”. Kjære mamma der ute. Du som aldri føler deg helt bra nok, som ofte kjenner på dårlig samvittighet. Du som leser om hvordan ting bør være og føler at du svikter når det ikke helt blir slik.
Jeg føler deg.
Mammalivet er mye. Det starter den dagen man har en positiv test i hånda og slutter aldri. Gleder, bekymringer, tanker, sorger, sinne, latter. Ikke så rart at en noen ganger føler at man kommer litt til kort, når man faktisk har begitt seg ut på sitt livs største oppgave.
Jeg forstår hvorfor du har lyst til å lese, hvorfor du er redd for å bli pirket på og hvorfor du noen ganger har skuldrene helt opp under ørene. Men du? Gi deg selv litt slækk da!
Du skjønner, det er ganske mange ting jeg husker fra min egen mor når jeg var liten. Ingen av de tingene er om jeg spiste nok variert kost, hadde riktig matpakke, riktig tannkrem eller ergonomisk riktig sekk. Jeg ble nok ikke oppdratt etter boka, ikke halshugget om jeg noen ganger blåste ut banneord eller lagt når det egentlig var sengetid. Men ta det helt med ro, jeg har ingen varige men og har blitt en helt normal voksen (tror jeg).
Det jeg derimot husker fra jeg var liten er hvor sykt flink mamma var til å ta ut flis fra foten min, at hun bare EN gang klemstret haka mi i låsen på sykkelhjelmen og at hun ble over seg av dårlig samvittighet når hun hadde glemt å ta på meg refleks. Jeg husker at hun oppfordret meg til å spise opp maten min, lærte meg å være høflig mot andre mennesker og at hun alltid hadde de plastrene jeg likte best i skapet.
Du skjønner, det er ikke alltid de tingene andre henger seg opp i som er de viktigste.
Få dårlig samvittighet for ikke å ha tatt på refleks, i stedet for når du sa “faen” når du brant deg under middagen. Det går bra at et barn spiser en sjokolade, så lenge de spiser og får i seg næring. Barna dine blir oppdratt slik du oppdrar dem, drit i hvordan naboen din gjør det, så lenge barna ender opp med gode grunnverdier er du good to go. Slutt å henge deg opp i rutiner, bøker, fjas og mas. Ta det litt mer på sparket. Det blir som regel mennesker av de fleste til slutt. Og jeg tror nok at en mindre stressa mamma er det beste for barna uansett.
Du er bra nok sånn du er, og de tingene barna kommer til å ta med seg når de er voksne er IKKE de tingene mammapolitiet sa at du burde gjøre, men de tingene du gjorde av kjærlighet.
Hele familien min bor egentlig ganske spredd over alle hauger, så det blir fryktelig lenge mellom hver gang man får til å treffes. Det er selvfølgelig veldig kjipt og jeg hadde gjort mye for at man skulle kunne bo nærmere. Men, skal man se det positive i det tror jeg det må være at man ikke tar noe for gitt.
Tidligere bodde vi så nærme at man slapp å ta på seg sko en gang for å se hverandre, nå føles det nesten som en hel jordomseiling. Tidligere ropte vi raskt hei og fortsatte dagen, nå setter vi av tid og er sammen på ordentlig når vi først er det. Nå gleder jeg meg i alle fall skikkelig til de kommer!!
Forresten skikkelig koselig at så mange av dere ville sjekke ut YouTubevideoen min i går. Jeg vet at jeg ikke er spesielt flink på det enda, men jeg øver og håper at det kommer seg etterhvert. Jeg har mange ting jeg har lyst til å lage, men også mye kunnskapen min om film/redigering setter en aldri så liten stopper for. Så her gjelder det å lese seg opp, haha.
Jeg vet at det er kjedelig at dere ikke får kommentert på bloggen. Jeg føler selv at jeg mister mye av kontakten med leserene mine, men jeg har det mye bedre med å ha det stengt så da forblir det nok sånn. Men, fortvil ikke! Om du vil skrive noe til meg må du gjerne klikke inn å like siden min på Facebook og skrive i kommentarfeltet der! Da hadde jeg blitt superglad. Facebooksiden finner du HER!
Nå skal jeg få siste greiene i orden før vi får besøk! Håper dagen din er skikkelig fin!!
Når man er så heldig å kunne vimse litt rundt i det store universet sosiale medier er, dukker det opp ganske mange spørsmål. Noen rare, noen gode, noen freidige og noen overraskende. Noe av det fineste med alt det her er jo nettopp å komme i kontakt med masse forskjellige mennesker og jeg blir alltid glad når folk lurer på saker og ting.
I sammensuriumet av spørsmål er det alltid ETT som går igjen. Klarer du å gjette hva det er?
*TROMMEVIRVEL*
“Hvor gammel er du?”
Og svaret er jo i hovedsak superenkelt. Eller i alle fall 10 måneder av året. Jeg bruker nemlig ca 8 uker etter hver bursdag til å lære meg at jeg har blitt ett år eldre. Tror det er en sånn forsvarsmekanisme så jeg ikke skal få angst over å bli eldre. Men uansett. Jeg tror selv at det er skikkelig vanskelig å sette alder på meg. For jeg føler at jeg er aldersforvirrende.
Noen dager står jeg opp og tenker “jøss, i dag ser jeg ut som om jeg er 70 år” og dagen etter må jeg plutselig vise leg for å kjøpe et glass vin. Noen dager får jeg sykt lyst til å lage slim, andre dager tygger jeg kamferdrops og tvinner tommeltotter. Jeg vet liksom ikke helt hvor jeg har meg selv.
Noen ganger ender man opp i skikkelig kleine situasjoner av det opplegget her.
Som når jeg var høygravid med baby T og åpnet døra iført joggebukse, t-skjorte og uten sminke. Mannen utenfor (som tydeligvis skulle selge meg noe) spurte om mammaen og pappaen min var der. “Nei” svarte jeg uten å tenke meg om, for det var de jo ikke. “Da kommer jeg tilbake en annen dag” svarte mannen og hoppet av gårde. Jeg syns alt var skikkelig merkelig, skjønte ikke hvorfor en mann skulle besøke mamma og pappa hjemme hos meg. Det tok en stund før jeg innså at han faktisk lurte på om det var en voksen hjemme han kunne snakke med.
Eller den gangen jeg og snuppeliten var på ferie med mammaen og pappaen min. På et ganske voksent hotell. På samme sted bodde det også en russisk familie med en sønn på rundt 14 og en datter på snuppeliten sin alder. Jentene ble supergode venner til tross for språkproblemene. Etter noen dager kom storebroren til jenta og sa de skulle reise dagen etter og lurte på om vi skulle møtes på kvelden i loungen så jentene fikk si adjø. Jajjamenn tenkte jeg. Det må vi jo gjøre. Det var ikke før vi møtte opp der senere på kvelden at jeg innså at jeg faktisk hadde sagt ja til en playdate. Typ dobbeldate. Og at jeg i en alder av 25 år befant meg på date med en 14 år gammel russisk gutt i Hellas, som garantert trodde at jeg var like gammel. Altså kverk meg. Hadde jeg vært helt syk på Clickbait burde jo overskriften min vært “Datet 14-åring i Hellas” eller noe i den duren.
Har dere forresten sett “Åsted Norge”? Han programlederen der lider av det samme som meg føler jeg. Er han 24 eller 46? Jeg aner ikke.
Jeg er i alle fall 29 og suser avgårde mot “dirty thirty” – så wish me luck!
Jeg vil begynne med å si at jeg ikke er noen ekspert, og at det ofte er freidig å uttale seg om slike ting. Men, det siste året, eller kanskje de siste fire årene etter at jeg flyttet til en helt ny by uten noe annet holdepunkt en kjærligheten har jeg følt mye på ensomhet. Mange ganger har jeg nok til og med valgt det selv. Fordi det føles enklere å bare være ensom en å starte helt på nytt. Dessuten tror jeg man lett kan være ensom sammen med andre dersom alt blir feil. Jeg tror på en måte ikke at å oppsøke nye mennesker fjerner noe av savnet man har til foreldrene sine eller vennene man har hjemme. Alt i alt kan man nok si at jeg har vært ufrivillig, frivillig ensom.
Uansett, i løpet av den perioden har jeg funnet noen triks som gjør det mye enklere. Som fjerner litt av det vonde, eller litt av følelsen av å være ensom. Livet den siste tiden har lært meg å gjøre det beste av alle situasjoner.
Så her kommer 6 tips fra meg som man kan gjøre når man føler seg ensom:
1. Slå på tven.
Dette er kanskje tidenes enkleste, simpleste og kjipeste tips. Tingen er bare at det hjelper. Når jeg føler meg ekstra ensom, er det alltid fint å ha på lyd i huset. Musikk gjør ofte at jeg graver meg lenger ned i følelsene mine. Tv-serier derimot er ofte veldig tankeløst. Sett for all del ikke på noe drama eller “real crime” dokumentarer. Kjør på meg god stemning. Jeg flesker ofte til med “modern family”. Noen ganger ser jeg på, andre ganger setter jeg på gamle episoder for bare å ha i bakgrunnen (haha, det virka plutselig litt desperat).
2. Ta en kaffi med deg selv.
Det satt skikkelig langt inne første gangen jeg dro på kafè helt alene. Men etter en lang svangerskapspermisjon ble jeg liksom litt herdet. Lille elsket å trille tur. Det endte ofte opp med at han sovnet og at jeg gikk innom et sted for å ta en kaffi siden han sov godt der det var litt støy. Etterhvert innså jeg at noe jeg trodde skulle føles ekstra ensomt viste seg å gjøre det helt motsatte. Jeg forelsket meg i å sitte i vinduet og se på alle menneskene som hastet forbi. Høre lydene av alle menneskene rundt meg. Føle meg som en del av massen. Det er alt for lett for at man “kler på seg” huset sitt når man føler seg ensom. At man i stedet for å bryte barrierer, gjemmer seg innenfor husets fire vegger og bare blir der.
3. Finn en sær hobby.
Om man føler seg ensom, men ikke ønsker å gå ut blant folk er en hobby skikkelig fint å ha. Kanskje liker du å være kreativ, spille musikk eller lage mat? Jeg har skikkelig troen på at alle følelser blir bedre av mestring. Bak noe du aldri har bakt før, kjøp noen rare hobbyartikler, lær deg noe nytt, gjør noe du føler du får til. Kanskje liker du sminke? Ta bilder? Perle? Eller har lyst å lære deg å spille gitar? Eller til og med et nytt språk? Bare gjør det!
4. Les en bok!
Jeg vet at ikke alle liker å lese bøker. Men, jeg tror mange tror at de ikke liker det fordi de har lest feil bok. Det finnes bøker for alt. Jeg for min del forguder bøker som omhandler psykologi. Når man leser stoff som en virkelig brenner for blir følelsen rundt å lese en helt annen. Jeg tror ofte mange får litt avsmak etter å ha lest alt for mye litteratur i skolen som er tung. Også bare dropper man å prøve ut hva man liker når man er voksen. Plukk opp en bok om et tema som engasjerer deg skikkelig. Om det er mote, sjarmen med tarmen eller robin hood. Jeg lover deg flere tankeløse timer der hodet ditt er totalt oppslukt av det man leser.
5. Meld deg inn i forumer/facebookgrupper.
Dette er også en verden som åpnet seg for meg når jeg var i svangerskapspermisjon. Det finnes seriøst en gruppe for ALT! Det er faktisk ganske fint å ha et “sosialt nettverk” som man kan oppsøke når man ønsker og orker. Et helt sammensurium av mennesker som har felles interesser men ikke forventer noe av deg. Jeg er medlem i alt fra “fifty shades of makeup” til “vind på måløybrua” så det kan tenkes at du finner det du leter etter uansett hva det skulle være.
6. Lær deg å nyte ditt eget selskap.
Dette er kanskje det vanskeligste tipset og det som krever mest jobb i topplokket. Jeg elsker å være alene noen ganger, misforstå meg riktig. Men, det er noe med å velge det selv. Når jeg i perioder er mye alene mot min vilje blir ting plutselig helt annerledes. Det er da det er viktig å ta tak i seg selv og gjøre det beste ut av situasjonen. Da er det kanskje viktig å gjøre mange av de tingene jeg har nevnt over på en gang. Jeg legger ofte planer for meg selv når jeg kjenner at ensomheten presser litt på. Som at, når jeg har lagt barna skal jeg rydde kjøkkenet, tenne lys, lage noe godt å spise, ta en kopp kakao og krype under dyna i sofaen. Når jeg ligger der skal jeg se den episoden av favorittserien min som jeg har spart. Andre ganger lager jeg kanskje en spakveld. Eller leter frem et kjempepuslespill, heller det ut på gulvet, tar meg et glass vin, setter på musikk og pusler. Det gjelder bare å finne de små tingene.
Nå vet jeg at ensomhet kan være mye verre en den jeg har følt på og at disse tipsene for noen kan være helt bak mål. Men det er i alle fall ting som har hjulpet meg når jeg i perioder har vært veldig mye alene.
Voksenlivet kommer å biter meg i rumpa mist 10 ganger hver eneste dag. Jeg er kanskje over middels opptatt av hvor mange ting jeg bare tok for gitt når jeg var yngre og angrer på at jeg ikke satte mer pris på. Mest av alt det faktumet at man får servert middag hver eneste dag. Jeg er ikke spesielt glad i matlaging og det er en pine å måtte stå over grytene hver eneste dag. Men sant, det hjelper jo ikke å legge seg ned å skrike i protest heller for man er jo voksen. INGEN kommer å fikser greiene for deg.
Hardest ble jeg nok slått i bakken av alt voksenlivet byr på når vi pusset opp huset. Altså, hvor mye planlegging, hvor mange telefoner og hvor mye ansvar kan et stakkars menneske ha på en gang uten at det rabler? Hvem kontakter man egentlig for å kjøpe en forbaska flaggstang og hvor mye koster den egentlig? Hvor fristene er det egentlig å bruke en månedslønn på å plante trær? Du skjønner greia. Det dukker opp ting man aldri har trengt å forholde seg til før. Problemstillinger man ikke en gang visste eksisterte. Ting man tenkte at alle foreldre bare visste når man var liten. Skjønner jo nå at mamma og pappa nok tok alt på sparket, men da tenkte jeg at de hadde stålkontroll.
Til slutt ender man bare opp med å bli en voksen. En sånn voksen som ønsker seg penger for å kunne leie container. For å bli kvitt all møkka man har samla opp i kjelleren. For et “glamlife”. Også ender man opp med å bruke den søndagen man en gang brukte til å sove ut og spise junk på noe helt annet. Nemlig å bære ubrukelige dupeditter ut fra det overfylte hjemmet ditt for så å kjenne på at det gjør deg skikkelig, skikkelig glad.
Så det har vi gjort i dag da. Og nå danser jeg rundt i huset og føler at jeg har gått gjennom en slags renselse.
Det er faktisk heller ikke en så helt vanlig søndag. Kjærligheten har nemlig bursdag i dag. Som han da selvfølgelig måtte bruke på å hjelpe meg med søpla. Skal skjemme han bort litt senere i kveld.
“Grip dagen” er en ganske så anerkjent frase. Jeg elsker den. Det høres kanskje enkelt ut, men faktisk er det store ord. Stå opp, grip dagen du har fått og bruk den riktig. Til noe produktivt, til noe gøy, til noe du aldri har gjort, trenger å gjøre eller ikke fikk gjort i går. Bruk den til å spre kjærlighet og varme, bygge fundamenter for dagene som kommer etter og sett pris på alt du har.
Hva så med de dagene du griper så hardt du kan men likevel føler at det glipper? Slipp taket, jeg tror det er lov å slippe taket.
I dag har jeg en skikkelig dårlig dag. De kommer innimellom. Jeg har prøvd å forske litt på hva som trigger dem, men har enda ikke funnet svaret. Helt ute av det blå, midt i en helt vanlig hverdag kommer plutselig livet og slår meg i ansiktet. Hardt.
Er jeg egentlig en god nok mamma? En god nok kjæreste? Har jeg oppnådd noe i livet? Er jeg bra nok? Tenker jeg rene nok tanker? Vil jeg mennesker rundt meg godt nok? Er jeg nok?
Jeg vet ikke om det er dagens “picture perfect” samfunn som gjør det, eller kanskje er det bare den evige kampen hver enkelt av oss kjemper mot oss selv. Jeg tror mange, som meg har disse periodene. Om det er en time, dag, uke, måned eller år. Perioder der man føler at man ikke strekker til og går til total selvransakelse.
Feilen vi begår i disse periodene er nok at vi utelukkende leter etter feilene våre og på ingen måte klarer å finne frem det gode vi har å tilby hver eneste dag. Kanskje ser vi etter det vi er minst fornøyd med når det kommer til utseende, drar frem de dårligste personlige egenskapene og ser på det vi ikke får til i jobbsammenheng.
Jeg skal ikke snakke for alle, men jeg klarer i alle fall i disse periodene og se det tåpelige i det. Jeg vet jo at jeg har det bra, at jeg har mange mennesker rundt meg som er glad i meg, at jeg ikke er en dårlig mamma og at livet mitt på ingen måte er den fiaskoen jeg føler at det er der og da. Det er bare som om det jeg vet og det jeg føler er to helt forskjellige ting. Realisten i meg vagler på usikker grunn og følelsene mine prøver å vippe henne helt av pinnen.
Greia er jo at man på alle måter har trekt det lengste strået bare ved å bli født i det landet man bor i. Og når man problematiserer de filletingene som skjer feil i livet ens ender man opp med å få dårlig samvittighet for det også. Bare synd at man ikke kan styre følelsene sine.
Jeg er ikke deprimert, jeg har bare en dårlig dag. Men i mange sammenhenger der folk har stått frem med sine psykiske sykdommer som depresjon eller angst har jeg lagt merke til at noen har slengt ut at man bare må ta seg sammen. Tenk hadde det vært så lett? At man bare kunne plukke opp bitene av seg selv og lime dem sammen igjen til en helt perfekt utgave. Det hadde kanskje vært enklere om man visste hvordan man ble knust i første omgang og hvor alle bitene skulle sitte. Man velger ikke følelsene sine, de kommer uavhengig av alt. Uavhengig av hvor bra eller dårlig man har det. Jeg er ganske sikker på at man kan være både lykkelig i slummen og ulykkelig på slottet.
Nå har jeg som sagt bare en dårlig dag og er ikke helt ned i kjelleren å padler. Faktisk skjedde det noe veldig rart på butikken i dag tidlig. Han som satt bak kassa sa plutselig “Jeg liker folk som smiler. Det gjør du alltid. Fortsett med det.” Og da tenker jeg at jeg har jo stått der å smilt. Ikke fordi jeg er falsk men rett og slett fordi jeg ikke tenkte på noe i det hele tatt når jeg sto der. Med andre ord er jeg jo glad. Jeg har bare en kamp med tankene mine i dag.
Men det jeg vil frem til er uansett – vi har nettopp markert verdensdagen for mental helse. Og jeg vil at alle skal huske på at det er så mange ting man ikke vet. Å være psykisk syk definerer ikke noen som person, det er ikke et valg de har tatt, det gjør dem ikke til noe mindre. Det er en kamp de kjemper mot sykdommen, akkurat slik man gjør med alle andre sykdommer. Så vær raus, alltid.
Altså hvorfor er det ingen som har fortalt meg at de “hollywoodlokkene” kommer fra noe så enkelt som en litt tykkere krølltang, haha! Flaks for meg at jeg har fått teste ut BaByliss sin Large fra Creative kolleksjonen. Du finner krølltanga HER. Nå skjønner jeg liksom greia. Så derfor tenkte jeg at jeg skulle tipse dere om noen søte styles man kan bruke både til fest og hverdags i høst.
For å få de fineste resultatene anbefaler jeg å føne håret før man starter samt og bruke en skikkelig god varmebeskytter. Også er det bare å gå crazy bananas med krølltanga. For de fineste krøllene er det lurt å legge tanga under håret når man starter krøllen. Da går krøllene innover om dere skjønner. Det ser ofte veldig heftig ut andre veien og håret blir fryktelig stort.
Look nr 1.
Beachy waves. Dette er ofte min 2 go 2 frisyre med en gang jeg skal noe fordi den er ganske anonym. Klassisk midtskill med luftige krøller. Her er det ekstra lurt å krølle innover siden man får et ganske naturlig resultat. Et ekstra tips her, om du skulle velge å legge deg med vått hår er å flette en flette med midtskill før du legger deg. Da faller krøllene ekstra naturlig helt fra skillen og ut.
Look nr 2.
Bun med krøllet “lugg”. Dette er kanskje min desiderte favoritt. Fordi det går skikkelig fort og gir en litt søt twist. Jeg setter alltid håret i en høy hestehale først. Drar så ut noen remser med hår rundt ansiktet og så lager bun på toppen. Avslutter alltid med å krølle håret jeg har dratt ut og kaster på en scrunchie for syns skyld, haha!
Look nr 3.
Halfbun er liksom en ganske kul greie. Man får håret bort fra ansiktet men får fortsatt lengdene å jobbe med. Her kan man velge om man vil lage bun på toppen eller rett og slett en enkel hale. Ekstra fint om man gir litt ekstra punch til krøllene her.
