Livet er ikke for pyser.
Ikke i det hele tatt. Faktisk tror jeg de aller fleste en eller annen gang har måttet brette opp ermene, skyte frem brystet og stålsatt seg for ikke å gi opp alt.
Livet er ikke for pyser.
Det er oppturer høye som fjell og nedturer så dype at det kan føles som om man aldri skal klare å komme seg opp igjen. Også vet vi liksom at de kommer, både oppturene og nedturene. Vi vet bare aldri når, eller hvordan, eller hva.
Jeg er kanskje i overkant glad i å planlegge, men noen ganger skulle jeg ønske at man var mer rustet for alt livet har å by på. Man bruker minimum 10 år på skolebenken. År hvor man lærer å skrive, regne, peke ut land på kartet. Man lærer livssyn, religioner og har et lite snev seksualundervisning. Før det hele avsluttes med at man skal finne ut hva man vil bli i livet. Men, hvor mye lærer vi egentlig om den vi er?
Når vi mennesker møter på hindringer i livet oppsøker vi ofte hjelp. Mennesker som kan hjelpe oss å sette ting i perspektiv. Psykologer, mentale trenere eller kanskje bare venner med gode ører. Jeg er jo ingen ekspert. Men noen ganger lurer jeg på hvordan det hadde vært om man fikk snakke med noen før det hadde gått galt? Det blir jo nesten som å lese bruksanvisningen etter at man har skrudd alt sammen ferdig feil. Man får jo rettet det opp, men det hadde kanskje vært deilig å sluppet å gjøre det to ganger.
Jeg vet jo at man aldri kan forberede seg på nedturene. At man aldri kan være forberedt på at noen man er glad i dør, at forholdet ens ryker eller at man mister jobben. Men, jeg tror likevel at man kan ha lært seg teknikker for å takle det bedre. For selv om vi er mer åpne en noen gang, og vet mer om hverandre en noen gang tidligere har vi også mye høyere forventninger til livet. Jeg vil tørre å påstå at vi har høyere oppturer og dypere nedturer. At hele samfunnet vårt nesten er litt manisk depressivt. Fordi samtidig som vi ser mer og mer av hverandres hverdag, setter vi også større krav til hvordan vår egen skal være.
Jeg vet at jeg snakker for meg selv og mitt eget lille planleggingsego, men det er virkelig fryktelig mange ting jeg skulle ønske jeg kunne lært av andre gjennom tiden. Som teknikker for positive tanker, hvordan jeg kan legge bort litt av de høye forventningene jeg har til meg selv eller hvor viktig det er å elske seg selv for å kunne elske andre. Jeg skulle ønske at noen kunne gitt meg noen verktøy jeg kunne brukt i konflikter, fortalt meg at døden er naturlig selv om den er vond og mest av alt gitt meg følelsen av at alt kommer til å ordne seg uansett.
Jeg skjønner jo at det er vanskelig å forberede alle på alt, men det hadde vært fint med noen få stikk her og der. Psykisk helse er et stort tema om dagen og jeg har bare så sykt troa på føre var prinsippet.
Kjenner du på noe? Ta tak i det!
Lurer du på noe? Søk det opp!
Tenker du på noe? Luft det ut!
Har du det vanskelig? Tenk at du kan få det bedre!
Livet er virkelig ikke for pyser, men det vet vi jo alle. Så kanskje vi alle skal ta i et tak, spre om oss med åpenhet og nestekjærlighet. Passe på at ingen av oss trenger å være pyser i det hele tatt!
Klem M