“Alle småbarnsmødre er vel ganske slitne” tenkte jeg. Fulltidsstilling, to barn, en som aldri sover, totalrenovering av hus og alt for få timer i døgnet – det kan ta knekken på selv den beste. Helt normalt å føle seg litt på felgen da. Derfor avfeiet jeg det kroppen min prøvde å fortelle meg. Jeg pushet hardere og hardere før det plutselig bare sa STOPP.
Kroppen var lei av å si ifra, lei av å ikke bli hørt og NÅ var det nok. På bare noen timer gikk jeg fra å føle at jeg hadde stålkontroll til å trenge fryktelig mye hjelp. Jeg ruslet inn og ut dørene på sykehuset mer på en uke, en jeg har gjort sammenlagt hele livet. Vi lette i alle krinkler å kroker for å finne ut hva som feilte kroppen min. Vi lette faktisk så lenge at jeg til slutt nesten ble skuffet over negativt svar. Ikke fordi man egentlig ville ha de ulike sykdommene, bare fordi man ville ha en diagnose man kunne jobbe med. Man ville ha noe konkret. Et navn på det man jobbet mot.
Til slutt gjorde kroppen endelig et utslag. På Epstein Barr viruset – også kalt kyssesyken.
Om man ikke tar det med ro når man får kyssesyken kan ettervirkningene være mange. Flinke meg som aldri lyttet til kroppen, har gitt full pupp hele veien og måtte nå betale prisen for det.
Det er liksom rart det der, man klarer ikke å sette seg inn i hvordan det er å ha en autoimmun sykdom før man er der. Jeg har heldigvis hatt en ekstremt lett utgave men shoot for en respekt jeg har fått for de menneskene som lever med det i årevis.
Når vi på sykehuset lette etter hva som feilte meg, uten å finne noe merket jeg at legene begynte å tenke at det kanskje kunne være psykisk. Skal jeg være helt ærlig begynte jeg nesten å lure på om det var psykisk selv. Noe jeg egentlig syns var litt rart siden jeg ikke følte meg verken trist, deprimert, angstfull eller noe. Men når kroppen ikke virker uten at noen ting ser ut til å feile den begynner man til slutt å tenke at man kanskje gjør det med vilje.
Når legene til og med betviler slike situasjoner skjønner jeg at mannen i gata vil gjøre akkurat det samme. De på sykehuset får i det minste se de dårlige dagene også. Det gjør ikke allmennheten. De ser de dagene man har klart å dra seg opp av sengen, stable seg selv sammen til å se anstendig ut og ofrer fire dager med ettervirkning for å være med på en bursdag. Eller den ene bra dagen man tar en tur i skogen for å gi kroppen frisk luft. Eller det bildet man legger ut på sosiale medier som egentlig var tatt for tre uker siden på en bra dag.
For sånn føltes det for meg. Alt ble plutselig veldig vanskelig. “Hvordan går det på jobb om dagen da?” er et spørsmål jeg aldri har tenkt over før. Nå føltes det ut som om alle spurte det. Og jeg ville ikke svare. For nei jeg har ikke brukket beinet, jeg har ikke kreft, jeg er ikke deprimert, jeg er bare hjemme fordi kroppen min ikke vil det hodet mitt vil. Jeg fant det vanskelig å forklare meg. Og på Instagram så jo alt bare fint og flott ut. Det er ikke lett for andre å forstå at man i slike situasjoner må holde på de tingene man liker å drive med for ikke å bli helt fjern. For noen er det å bruke de dagene man har overskudd på baking, trening, venninner eller håndarbeid. For meg var det å kunne fortsette å ta bilder. Så de dagene jeg hadde ork til det tok jeg flere forskjellige settinger og delte de utover flere dager. Til folk sin store fortvilelse. For jeg var jo syk!
Også er det jo så rart at man ikke kan jobbe litt når man kan gjøre alle andre ting litt?
Jeg tror jeg snakker for de fleste i en slik situasjon når jeg sier at man hadde jublet av glede dersom noen kunne tilby en en jobb man kan gjøre når man klarer. En jobb hvor man kan møte opp på de bra dagene, de bra timene eller de bra minuttene. Hvor det er helt greit at du legger inn to dager den ene uka, ingen den neste. Det finnes ikke en slik jobb gjør det vel? For saken er at de færreste vil falle utenfor samfunnet, og det gjør man litt når man ikke har jobb. Det sosiale, samholdet, utfordringene, følelsen av å se resultater, muligheten til å yte noe for andre. Det er vondt å gå glipp av.
Til slutt stenger man seg inne blant husets fire vegger. Det er jo der man bruker mesteparten av tiden uansett. Under dyna fordi kroppen ikke vil. Der er det fryktelig trygt og godt. Men også veldig deprimerende.
Når man har vært for mye i eget selskap kommer tankene. De vonde tankene som sakte men sikkert kveler deg. “Kommer dette til å vare for alltid?” – “Blir jeg aldri meg selv igjen?” – “Hvordan skal jeg klare å komme meg ut i arbeidslivet igjen etter så lang tid hjemme?” – “Hvor lenge orker kjæresten min dette?” – “Hva tenker de andre foreldrene om meg som aldri er med på noe av det sosiale og kan ta imot fryktelig lite besøk?” – “Kan det egentlig fortsatt bare være psykisk?”
Jeg har grått så mye dette året. Og de som kjenner meg vet at jeg egentlig ikke er en som gråter noe særlig. Det virker nesten som at jo mer utmattet man blir av både kroppen og situasjonen, jo mer frynsete blir nervene. Jeg har heller aldri vært så redd for hva andre har tenkt om meg, så selvkritisk eller så generelt redd som jeg har vært nå. Det har rett og slett vært et helt jævlig år.
Men nå! Er jeg endelig friskmeldt. All møkka er ute av kroppen. Jeg kan trene igjen, har overskudd, gleder meg over hverdagen og har så mange ting jeg har lyst til å gjøre. Jeg vet at jeg ikke kan bite over alt på en gang. Jeg kjenner også på at det tar tid å bryte ut av rutinene man har bygget seg opp, men hey livet her er jeg! La oss jobbe, reise, klatre fjelltopper, løpe med barna, være fri. Gjøre alle de tingene man har lyst til hele tiden.
Det er bare en ting igjen som bekymrer meg. Det er jobb. Dette året har tvunget meg til å legge jobben min på hylla for godt. Noe som igjen åpner nye dører og gir meg muligheten til å gjøre noe helt annet. Men så må man jo også være realistisk nok til å skjønne at man kanskje ikke ligger høyest i bunken. Et år ute av drift, to barn og en overfladisk Instagram virker å jobbe litt imot en CV helt uten hull. Det er så trist! For jeg har så mye å gi!
Men det ordner seg for snille jenter er det noe som heter og akkurat nå føler jeg at jeg har hele verden foran meg!
Så hey! Det ordner seg til slutt <3
-M
