De få feriedagene mine går unna. Dagene er fyllt med lek, vann, sand, bøker og lange samtaler med lille herremann.
Det er når jeg virkelig har tid til å føle litt ekstra på det jeg faktisk innser hvor heldig jeg egentlig er som får lov til å være mamma. Å være DEN personen for noen. Tryggheten, læringen, opplevelsene, kosen. Alt det som hører med.
Det er ikke en selvfølge å få lov til å ha tittelen. “Mamma”. Ordet som ljomer mellom veggene våre minst tusen ganger om dagen. I latter, i sinne, i gråt. Og jeg tror innimellom at det er alt for lett å glemme det. Glemme at man har skapt sine egne små mennesker.
Det forsvinner liksom litt. I våkenetter, bleier, lekser, mas, mat, klær og hverdag. For selv om jeg tenker over det hver eneste dag. Hvor ufattelig mye jeg setter pris på dem, viser jeg det kanskje ikke alltid nok.
For det er noe av det beste i livet, å kunne krype oppi en sprinkelseng, knuge seg inntil en varm liten kropp som roper etter mamma. Finne en liten hånd og kose et lite bollekinn helt til det blir stille og lyden av et lite sovemonster titter frem. Eller å stå inntil på Marcus & Martinus konsert og være glad, sånn ordentlig glad bare fordi det lille mennesket ditt er det.
Og nå når snuppeliten er på ferie er det vondt men godt å kjenne på savnet. Vondt fordi man helst vil være der hele tiden, men også godt fordi man er heldig som kan være så glad i noen at å savne dem er vondt.
Og noen dager synker jeg sammen i sofaen, etter en lang dag. Sliten fordi barn kan være slitsomt. Men likevel tenker jeg at jeg skulle ønske de var små for alltid.
Jeg elsker å være mamma.
-M