For noen år siden forsvant hele gleden med bloggen min da en anonym valgte å legge igjen en haug med usannheter i kommentarfeltet. Personen ville på ingen måte stå frem eller sende meg en melding med sitt egentlige navn. Altså var hun rett og slett ute etter å ødelegge. Ødelegge for meg og familien min. Noe jeg syns var skikkelig vondt og tøfft. Det har skjedd før også, så alt for mange ganger. Men det var vel kanskje akkurat den hendelsen som fikk det til å bikke over.
Jeg trodde jo aldri på det, men det er aldri hyggelig lesing likevel. Derfor får jeg helt nerva hver gang jeg deler et innlegg på bloggen. Jeg er alltid redd for at det skal komme noe anonym dritt som trenger seg inn under huden. Og den gleden vil jeg ikke gi noen.
Derfor blir kommentarfeltet stengt. Jeg er IKKE redd for diskusjoner eller uenigheter og jeg virkelig elsker de gode ordene folk har lagt igjen her inne opp gjennom. Men, det finnes så mange andre arenaer å kontakte meg på hvor man ikke kan gjemme seg bak anonym og jeg tror at det blir den beste løsningen for meg.
Så vet dere det.
I morgen kommer et innlegg om hvordan jeg redigerer bildene mine på Instagram, hurray!!
Jeg trodde aldri jeg kom til å tørre, men i dag tatoverte jeg øyenbrynene mine hos Puro i Drammen.
La oss først gå 13 år tilbake i tid. Jeg er 16 år, har magetopp og helt ny veske med en svær krone på. Bukselivet mitt er så lavt at cameltoe var det minste av mine mange bekymringer og øyenbrynene mine er egenproduserte versjoner av fyrstikker.
Nå, mange år senere er toppene lengre, buksene høyere, jeg driter i vesker og velger glatt sekk av praktiske årsaker. Men øyenbrynene, de er fortsatt et katastrofeområde. Jeg vil gå så langt som å si at jeg har prøvd nesten alle triksene i boka, men det som kommer ut er mindre en de første dunene på et stolt guttekinn.
Et av de få triksene jeg har hatt lyst til å prøve har vært permanent makeup. Det er jo ikke noen hemmelighet at jeg har skjult disse lekre tynne hårstråene bak massevis av sminke i mange år, SÅ MYE JOBB! Bryn skal ikke være tvillinger, men søstre sies det. Ekstra kjipt når mine i 90% av tilfellene ender opp som søskenbarn. Men uansett, å kunne sminke de permanent har vært en drøm i mange år. Og den eneste grunnen til at jeg ikke har gjort det før er fordi jeg er en kjempestor pingle. Altså, jeg er ikke redd for verken smerte eller nåler. Jeg har rett og slett vært redd for å bli misfornøyd og dermed gå rundt med sykt rare bryn i en årrekke.
Men så kontakter Maryam på Puro meg. Legger forresten til facebooksiden deres om dere vil sjekke ut (de er skikkelig flinke alle sammen) så trykk gjerne HER! Maryam har jeg vært hos før, hun er verdens søteste dame og gjør alt hun tar i til gull! Og skulle jeg først gjøre noe så drastisk som å tatovere meg i pannen, måtte det bli hos henne.
Altså se på resultatet da dere:
Beklager for en liten smule fargeforskjell på bildene. Det ene ble tatt i dagslys og det andre under lampa på benken. Oooog beklager for edderkoppvipper, haha! Hadde skikkelig rennende øyne i dag gitt.
Men man ser jo mesterverket likevel. Nå skal det sies at det kommer til å blekne rundt 60% de neste to ukene, så jeg skal ikke gå rundt med bryn ala mørk mørkesen.
Jeg er så fornøyd med resultatet at jeg ikke klarer å slutte å se meg selv i speilet, haha. Og det eneste jeg tenker på er hvorfor i alle dager jeg ikke har gjort dette før?!
Behandlingen tok ca 1,5 time. Vi startet med å snakke litt om hvordan jeg ville ha det, hvordan jeg skulle vedlikeholde i ettertid og litt generell informasjon. Etter det målte Maryam opp hvordan brynene skulle formes for så å tegne de opp så jeg fikk se. Jeg følte meg skikkelig ivaretatt hele veien og man blir liksom litt ekstra trygg når man merker hvor profesjonelt alt foregår. Etter at vi hadde bestemt oss for at det så bra ut satte Maryam i gang med tryllingen. Skal ikke lyve å si at man ikke kjenner noen ting, for det gjør man. Det gjør vondt i starten før man får på bedøvelseskrem og litt på slutten når den begynner å bli litt dvass. Men virkelig ikke så mye at det skulle være noe å grue seg for. Ca. like vondt som å nappe brynene vil jeg si.
Og så var vi ferdige da, og det er lov å se på det førbildet en ekstra gang. Jeg holdt det opp nedsiden av meg i speilet etterpå og må jo bare le. Tenk at jeg en gang for så mange år siden hadde skikkelig fine og fyldige bryn, prøvde å bli moteløve og endte opp med nødhjelp. Flask for meg at PMU finnes, og ikke minst at Maryam finnes!
Jeg anbefaler henne på det varmeste, både som PMU artist og som frisør.
Vil faktisk si at jeg kan love deg at du blir fornøyd.
Det er ikke mye jeg liker bedre en Taco, men jeg er også skikkelig glad i Pai.
Så hvorfor ikke Tacopai?
Jeg har faktisk delt oppskriften på denne en gang tidligere, men jeg er sikker på at den ikke kan deles for mye. Den har faktisk vært en skikkelig innertier hos alle jeg har servert den til, er klaber for kidsa og er superenkel å lage. Dessuten smaker den enda bedre når den er varmet opp og kan derfor lages på forhånd om man skal ha gjester og har dårlig tid.
Den er så enkel at jeg har den i hodet, høhø. Så here it goes:
BUNN:
50 g smør
4 dl hvetemel
1 ts bakepulver
1,5 dl melk
PAIFYLL:
400 g karbonadedeig
1 gul løk
1 pk Old El Paso tacokryddermix
1 boks lett creme fraiche
Revet ost
SLIK GJØR DU:
Sett ovnen på 200 grader over og undervarme.
Smuldre smøret og melet sammen i en bakebolle. Smuldre til alle smørklumper er borte. Tilsett bakepulveret og melken før du knar det hele sammen til en smidig deig. Kjevle deigen til en passelig leiv og legg den i en paiform med 24-26 cm omkrets. Trykk deigen videre godt opp mot kantene av formen og prikke bunnen med en gaffel.
Stek karbonadedeigen, tilsett grovhakket løk mot slutten av steketiden. Ta stekepannen av platen og tilsett pakken med kryddermix og en boks creme fraiche. Rør godt sammen. Hell blandingen over i paiformen og dryss godt med ost på toppen.
Stek midt i ovnen i ca 30 minutter. (se litt an fargen på både osten og paideigen )
Server med tacochips og gjerne en frisk grønn salat!
Altså jeg vil jo ikke det. Løke sin humor appelerer på ingen måte til meg. Jeg vet ikke om det var all tacoen jeg hadde spist like før eller det at jeg motvillig måtte se hele Løkes prakt trykket opp i ansiktet mitt en lørdagskveld som gjorde meg litt kvalm. Men kvalm ble jeg i alle fall. Jeg vet jo egentlig at jeg kunne snudd meg bort, men jeg er bare en sånn person som ikke klarer det. En gang vi var på klassetur i Frankrike hadde en syklist falt stygt og brukket armen slik at beinet stakk ut. Det var helt jævlig, men jeg måtte bare se. Litt sånn var det nå også.
Så tenker du kanskje “Hvem er hun som kan sitte der å si at hun blir kvalm av å se noens kropp?”. Vel, nå fikk man jo på ingen måte se noe de fleste ikke har sett før. Ingen BIG NEWS der for å si det sånn. I tillegg ska det sies at jeg gang på gang syns mange av damene som danser i showet har særs lite klær på seg de også. Det har jo til tider vært muligheter der for å se “rett hjem”. Det jeg derimot ble dårlig av var å se hvordan dansepartneren hans reagerte på situasjonen. Det tydelige ubehaget. Jeg synes oppriktig synd i henne. Og skjønner godt at hun har reagert med både sinne og frustrasjon i ettertid.
Men…for det kommer et men.
Like etter kommer folkets reaksjoner på banen. Og det hele blir stemplet som seksuell trakassering.
Er ikke det egentlig opp til personen som har blitt utsatt for hendelsen og avgjøre hva vi skal stemple den som? For det var ikke Norge som ble seksuelt trakassert. Vi har jo neimen både sett den nakne stumpen til både Løke, Jon Brungot og Petter Pilgaard hundre ganger før uten at noen har ropt så høyt om det. Nei, de har kanskje ikke gnukket den opp mot et annet menneske i en situasjon det er vanskelig å komme fra. Men det er like helt ikke vår business.
Jeg forsvarer på ingen måte Løke sin oppførsel med “løken”, men jeg ser også situasjonen litt fra en annen vinkel. Jeg har gjennom hele livet hatt mange kompiser og lite venninner. Humoren til gutter er ikke alltid like lett å forstå. Jeg har sett flere “løker” jeg helst skulle hatt usett, både fordi noen i kampens hete en sen natt har valgt å “kjøre helikopter” og fordi det en periode var fryktelig trendy å holde på med “punging”. Jeg kommer aldri til å forstå den humoren, men jeg prøver å forstå at det er morsomt for dem og at de på ingen måte ser på det som ubehagelig for meg fordi de rett og slett ikke skjønner greia.
På samme måte tror jeg tanken bak stuntet til Løke rett og slett var humor. At han på ingen måte koblet at det kunne bli tatt som seksuell trakassering. Det var både usmakelig, lite gjennomtenkt og kleint. Men det er virkelig opp til hun som opplevde situasjonen å si hvilken følelse det gav henne. Følte hun seg trakassert eller lurt? Ble hun skuffet over at han valgte å gjøre dette mot hennes vilje eller var ubehaget størst av å måtte danse tett inn mot hans nesten nakne kropp?
Skrikekoret som har kommet i ettertid har allerede lagt de ordene i munnen hennes før hun i det hele tatt selv har fått oppgjort en mening.
DETTE ER GARANTERT SEKSUELL TRAKASSERING!
Men hvor var så hele dette skrikekoret bare uker tidligere når seks nakne jenter presset seg opp i en seng med en mann som i starten klart sa i fra at han ikke ville? Ble ordene seksuell trakassering noen gang brukt i den sammenhengen? Jeg leste det i alle fall ikke noe sted. Åhnei det stemmer, han er jo mann så da gjør det ikke noe. Dessuten ble han jo med til slutt? Vel, like mye som jeg har erfart at mange menn syns det er fryktelig gøy å være nakne, har jeg også skjønt at det andre hodet noen ganger kan ta over for det som sitter på toppen. Også endte det hele med å bli en uhorvelig sjokkerende situasjon.
Greit, jeg ble småkvalm av den greia Løke hadde for seg på Lørdag, men vet du, den greia på “Ex on the beach” har satt seg fast som et sjokkmoment langt inn i sjelen min. Jeg kommer ikke over det, det var rett og slett for sykt!
Så kommer det “O´så store” spørsmålet i hele denne greia!
Hva hadde skjedd om en dame gjorde det Løke gjorde (okei, det hadde kanskje ikke skjedd, but still) og det var seks menn som prøvde å lure seg til å ha sex med en jente på TV?
Jeg tror nemlig med tungt hjerte at utfallet hadde vært totalt annerledes i begge situasjoner.
Jeg kommer til å kjempe for jenters rettigheter til den dagen jeg dør. Likestilling er fortsatt et alt for fremmed ord i store deler av verden. Jeg vil kjempe for at vi har samme rettigheter, muligheter og utgangspunkt i livet. Men, skal vi være likestilte må vi være nettopp det. Da må vi kunne ta noen situasjoner med en klype salt. Og klare å engasjere oss når også menn blir behandlet urett.
Det er så viktig for å holde propagandaen vår reell. “MeToo” mister effekten om vi bruker det for ofte. Stemmen vår blir spak om vi roper om alt.
Klart skal vi kalle en spade for en spade, men vi må lære oss å roe stumpen litt før vi angriper og velge våre kamper!
Først av alt tusen, tusen takk for alle de søte tilbakemeldingene etter i går. Bloggverden er egentlig et ganske koselig sted å være, stort sett. Noen har kanskje lagt merke til at jeg har byttet tilbake til blogg.no nok en gang. Jeg liker meg egentlig best her, men det er også her jeg har fått mest dritt. Kommentarer om utroskap har ikke akkurat vært mangelvare på denne plattformen. Det virker som om det er lettere å gjemme seg bak anonymitet her og det vet folk å benytte seg av. Nå har jeg likevel bestemt meg for å stå i det og heller stenge kommentarfeltet om folk skulle begynne å oppføre seg helt apekatt igjen.
Jeg skrev jo for et par dager siden at det var lenge siden jeg hadde skrevet noe og det er jo egentlig ikke helt sant. For jeg har vært innom den andre bloggen og luftet tankene mine litt noen ganger. Men bare typ samfunnsrelatert og veldig lite personlig. Grunnen er jo rett og slett at den perioden hvor jeg var syk gjorde meg til et menneske med ekstremt negativ synsvinkel på livet. Jeg følte at alt jeg skrev bare ble klaging og at det ikke gagnet noen å lese. Nå lover jeg at det kommer masse positivitet fra denne frøkena fremover og at bloggen atter en gang skal få litt godstemning.
Om det er noe dere vil lese om må dere gjerne skrive det i kommentarfeltet. Jeg tenker jeg skal prøve å få til både oppskrifter og litt bilder av huset etterhvert. Også har jeg jo selvfølgelig fortsatt ti tusen ting jeg engasjerer meg for som nok kommer til å poppe opp her og der.
Avslutter med nok en gang å si tusen tusen takk for alle søte meldinger i går! Det er så fint å se at verden egentlig består av veldig mange sykt bra mennesker!
“Alle småbarnsmødre er vel ganske slitne” tenkte jeg. Fulltidsstilling, to barn, en som aldri sover, totalrenovering av hus og alt for få timer i døgnet – det kan ta knekken på selv den beste. Helt normalt å føle seg litt på felgen da. Derfor avfeiet jeg det kroppen min prøvde å fortelle meg. Jeg pushet hardere og hardere før det plutselig bare sa STOPP.
Kroppen var lei av å si ifra, lei av å ikke bli hørt og NÅ var det nok. På bare noen timer gikk jeg fra å føle at jeg hadde stålkontroll til å trenge fryktelig mye hjelp. Jeg ruslet inn og ut dørene på sykehuset mer på en uke, en jeg har gjort sammenlagt hele livet. Vi lette i alle krinkler å kroker for å finne ut hva som feilte kroppen min. Vi lette faktisk så lenge at jeg til slutt nesten ble skuffet over negativt svar. Ikke fordi man egentlig ville ha de ulike sykdommene, bare fordi man ville ha en diagnose man kunne jobbe med. Man ville ha noe konkret. Et navn på det man jobbet mot.
Til slutt gjorde kroppen endelig et utslag. På Epstein Barr viruset – også kalt kyssesyken.
Om man ikke tar det med ro når man får kyssesyken kan ettervirkningene være mange. Flinke meg som aldri lyttet til kroppen, har gitt full pupp hele veien og måtte nå betale prisen for det.
Det er liksom rart det der, man klarer ikke å sette seg inn i hvordan det er å ha en autoimmun sykdom før man er der. Jeg har heldigvis hatt en ekstremt lett utgave men shoot for en respekt jeg har fått for de menneskene som lever med det i årevis.
Når vi på sykehuset lette etter hva som feilte meg, uten å finne noe merket jeg at legene begynte å tenke at det kanskje kunne være psykisk. Skal jeg være helt ærlig begynte jeg nesten å lure på om det var psykisk selv. Noe jeg egentlig syns var litt rart siden jeg ikke følte meg verken trist, deprimert, angstfull eller noe. Men når kroppen ikke virker uten at noen ting ser ut til å feile den begynner man til slutt å tenke at man kanskje gjør det med vilje.
Når legene til og med betviler slike situasjoner skjønner jeg at mannen i gata vil gjøre akkurat det samme. De på sykehuset får i det minste se de dårlige dagene også. Det gjør ikke allmennheten. De ser de dagene man har klart å dra seg opp av sengen, stable seg selv sammen til å se anstendig ut og ofrer fire dager med ettervirkning for å være med på en bursdag. Eller den ene bra dagen man tar en tur i skogen for å gi kroppen frisk luft. Eller det bildet man legger ut på sosiale medier som egentlig var tatt for tre uker siden på en bra dag.
For sånn føltes det for meg. Alt ble plutselig veldig vanskelig. “Hvordan går det på jobb om dagen da?” er et spørsmål jeg aldri har tenkt over før. Nå føltes det ut som om alle spurte det. Og jeg ville ikke svare. For nei jeg har ikke brukket beinet, jeg har ikke kreft, jeg er ikke deprimert, jeg er bare hjemme fordi kroppen min ikke vil det hodet mitt vil. Jeg fant det vanskelig å forklare meg. Og på Instagram så jo alt bare fint og flott ut. Det er ikke lett for andre å forstå at man i slike situasjoner må holde på de tingene man liker å drive med for ikke å bli helt fjern. For noen er det å bruke de dagene man har overskudd på baking, trening, venninner eller håndarbeid. For meg var det å kunne fortsette å ta bilder. Så de dagene jeg hadde ork til det tok jeg flere forskjellige settinger og delte de utover flere dager. Til folk sin store fortvilelse. For jeg var jo syk!
Også er det jo så rart at man ikke kan jobbe litt når man kan gjøre alle andre ting litt?
Jeg tror jeg snakker for de fleste i en slik situasjon når jeg sier at man hadde jublet av glede dersom noen kunne tilby en en jobb man kan gjøre når man klarer. En jobb hvor man kan møte opp på de bra dagene, de bra timene eller de bra minuttene. Hvor det er helt greit at du legger inn to dager den ene uka, ingen den neste. Det finnes ikke en slik jobb gjør det vel? For saken er at de færreste vil falle utenfor samfunnet, og det gjør man litt når man ikke har jobb. Det sosiale, samholdet, utfordringene, følelsen av å se resultater, muligheten til å yte noe for andre. Det er vondt å gå glipp av.
Til slutt stenger man seg inne blant husets fire vegger. Det er jo der man bruker mesteparten av tiden uansett. Under dyna fordi kroppen ikke vil. Der er det fryktelig trygt og godt. Men også veldig deprimerende.
Når man har vært for mye i eget selskap kommer tankene. De vonde tankene som sakte men sikkert kveler deg. “Kommer dette til å vare for alltid?” – “Blir jeg aldri meg selv igjen?” – “Hvordan skal jeg klare å komme meg ut i arbeidslivet igjen etter så lang tid hjemme?” – “Hvor lenge orker kjæresten min dette?” – “Hva tenker de andre foreldrene om meg som aldri er med på noe av det sosiale og kan ta imot fryktelig lite besøk?” – “Kan det egentlig fortsatt bare være psykisk?”
Jeg har grått så mye dette året. Og de som kjenner meg vet at jeg egentlig ikke er en som gråter noe særlig. Det virker nesten som at jo mer utmattet man blir av både kroppen og situasjonen, jo mer frynsete blir nervene. Jeg har heller aldri vært så redd for hva andre har tenkt om meg, så selvkritisk eller så generelt redd som jeg har vært nå. Det har rett og slett vært et helt jævlig år.
Men nå! Er jeg endelig friskmeldt. All møkka er ute av kroppen. Jeg kan trene igjen, har overskudd, gleder meg over hverdagen og har så mange ting jeg har lyst til å gjøre. Jeg vet at jeg ikke kan bite over alt på en gang. Jeg kjenner også på at det tar tid å bryte ut av rutinene man har bygget seg opp, men hey livet her er jeg! La oss jobbe, reise, klatre fjelltopper, løpe med barna, være fri. Gjøre alle de tingene man har lyst til hele tiden.
Det er bare en ting igjen som bekymrer meg. Det er jobb. Dette året har tvunget meg til å legge jobben min på hylla for godt. Noe som igjen åpner nye dører og gir meg muligheten til å gjøre noe helt annet. Men så må man jo også være realistisk nok til å skjønne at man kanskje ikke ligger høyest i bunken. Et år ute av drift, to barn og en overfladisk Instagram virker å jobbe litt imot en CV helt uten hull. Det er så trist! For jeg har så mye å gi!
Men det ordner seg for snille jenter er det noe som heter og akkurat nå føler jeg at jeg har hele verden foran meg!
Det har vært stille fra meg lenge. Det siste året har tanken egentlig vært å legge bloggingen på hylla for godt. Jeg har vært så sliten…så uendelig sliten og følelsen av å ikke strekke til noe sted har virkelig ikke hjulpet. Jeg skal skrive mer om det senere.
De siste dagene har jeg derimot begynt å tenke på hvorfor jeg har hatt lyst å slutte med bloggingen. Er det fordi jeg egentlig vil det? Eller er det andre faktorer som spiller inn? For om sant skal sies har jeg fryktelig mye på hjertet og elsker å skrive. Jeg elsker jo å blogge.
Så nå er det nok unnskyldninger. Jeg er ikke for gammel, jeg har egentlig tid, det er ikke tåpelig! Det er det jeg har lyst til!
Nå gleder jeg meg til så mye at jeg nesten blir helt sprø! Jeg gleder meg skikkelig til å feire vår aller første jul hjemme i eget hus, gleder meg til julemat og glade barn. Jeg gleder meg til late dager sammen med familien og jeg gleder meg til å bli ferdig med alle forberedelsene.
Men mest av alt gleder jeg meg til å reise hjem til jul! Det er mange ting som er ganske kjipt med å bo langt borte fra familien sin. Det fine er heldigvis at man får så mye glede av den tiden man får sammen. Jeg har allerede sommerfugler i magen. Mammas julemat, pappas creme brulee, spillekveld med brødrene mine og muligheten til å være med alle sammen. Også er det ekstra stas å reise hjem med barna. De ser jo alle der oppe så lite, så de gleder seg stort de også.❤️
Nå er jeg faktisk nesten ferdig med julegavene! Det har aldri skjedd at jeg har vært ferdig så tidlig. Kunne nesten gitt en klapp på skulderen til meg selv, men kjenner jeg meg selv rett så har jeg garantert glemt noe!
Har jeg sagt at jeg elsker julen? Jeg tror kanskje det! Haha!❤️
Nå er det virkelig lenge siden det landet noen ord på bloggen. Det er veldig trist siden jeg egentlig elsker å blogge. Denne sommeren ble ikke helt som jeg hadde tenkt og bloggen har desverre derfor havnet i siste rekke. Livene våre er mer hektiske en noen sinne. Det raser av gårde og denne uka føler jeg at jeg nesten bare har vært innom huset for å kaste fra meg saker før jeg har dratt videre på neste greie. Nå håper jeg at høsten viser seg å være litt mer på den rolige siden, selv om det er veldig gøy når alt skjer på en gang.
Lille T har rukket å bli to år siden sist. Det er helt sykt hvor fort tiden egentlig går. Jeg vet ikke om jeg skal le eller grine når jeg tenker på det. Det er så moro å være rundt ham nå, han utvikler seg så fort og ordene bare strømmer på.
I dag fikk vi endelig tid til et lite selskap. Med kaker, lys og sang. Det er så gøy å se at han plutselig skjønner mer av alt. Som at det er moro med gaver eller når han jammer med på bursdagsangen. Det kommer til å bli såå koselig med jul i år.
Det som også er veldig deilig er at han har blitt mye flinkere til å klare å styre seg selv. Han leker, ser filmer og kan holde på i timesvis med enkelte ting. Som det nye lekekjøkkenet hans. I dag har jeg bakt to kaker og vasket huset før bursdag. Jeg gruer meg alltid på å ha mange oppgaver når jeg er alene med barna fordi det ofte ender opp med å bli kaos. Men lille herremann har kokkelert på sitt eget kjøkken samtidig som meg og har bare vært gull.
Lekekjøkkenet er den store favoritten akkurat nå når det kommer til leker. Han virkelig digger det! Og jeg er så glad for at det er så pent å se på da det nå står plassert midt i stua. Haha.
Joggisen, bustete hår og massevis av kos. Akkurat det den siste uken har bestått av. Men nå er plutselig ferieuka snart over og hverdagen starter igjen på Mandag. Det gikk skikkelig fort. Men vi har kost oss veldig. Vi har lekt, trillet turer, spist laaaange lunsjer og bare hatt det fint. Jeg savner selvfølgelig snuppeliten noe helt grusomt, men jeg vet at hun koser seg der hun er og det gjør det mye enklere. Jeg tenker at det innimellom er fint for barna også, å være bare en. Så senere når muligheten byr seg skal jeg og snuppeliten finne på noe lurt så vi kan være sammen en uke vi også.
På mandag er det tilbake til barnehagen. Lille T har hatt hele fire uker ferie. Det føles nesten som å starte helt på nytt igjen og jeg kjenner nok en gang klumpen i magen. Altså, han går i verdens beste barnehage, med de fineste ansatte man kunne tenke seg. Det bare føles så rart å skulle levere han fra seg igjen, hver eneste dag. Man går jo glipp av så mye. Og det ser man ekstra godt når man har ferie og virkelig har tid til å høre etter, se på og være rundt dem på ordentlig. Plutselig forstår jeg ord han sier som jeg ikke har klart å plassere før og skjønner bedre hva han egentlig vil når han blir sint.
Men, det hadde uansett ikke vært så deilig med ferie om hverdagen ikke hadde eksistert. Så det blir nok bra å komme inn i rutiner igjen. Og heldigvis er det ikke lenge før lille rusk kommer hjem også. Da er alt tilbake til normalen.
I dag tok jeg faktisk meg selv i å glede meg pittelitt til høsten. Nå kommer jeg garantert til å bli helt dårlig av meg selv for at jeg faktisk skrev dette når høsten plutselig er her. Jeg er egentlig tidenes sommermenneske og skulle helst sett at man kunne være ute i solen hele året. Men, så er det liksom noe med å kunne tenne lys, gullrekka på freddan og kos under pleddet når det regner på ruta.
Jeg er så spent på hva høsten har å by på.
For jeg har på følelsen at den kommer til å bli skikkelig bra!
