Dere som følger meg fast vet kanskje at jeg har vært syk i et helt år. Kyssesyken er virkelig ikke noe å spøke med og jeg spøka for lenge. Det har vært en stor psykisk påkjenning å være hjemme et helt år. Først og fremst fordi jeg ble uendelig redd for hva det ville gjøre med fremtiden min å være langtidssykemeldt. På et vis har man jo egentlig et helt år med hull i CVen selv om det selvfølgelig var en nødvendighet. Uansett hvordan man vrir og vender på det har det mye å si for videre karriere, skikkelig uflaks rett og slett. Oppå det kom alt jeg måtte gi opp. Jobben min som jeg var veldig glad i, mye av det sosiale livet og til slutt treningen. Jeg har trent mye de siste 7 årene og det føltes som et stort tap å ikke kunne gjøre det mer. Kroppen ville ikke. Og selv om jeg prøvde flere ganger var det helt uoppnåelig å gjennomføre en økt.
De siste månedene har jeg blitt så godt som frisk igjen og har sakte men sikkert karet meg tilbake til gamle rutiner. Sist ut har vært treningen. Jeg har faktisk vært skikkelig redd for ikke å klare det og dermed bli skikkelig skuffa. Jeg har startet rolig i noen måneder med Yoga, noe som har funket skikkelig bra. Faktisk så bra at jeg nok tror jeg kommer til å gjøre Yoga til jeg dør, haha! Hilsen Yogafrelst. Men, jeg har likevel kjent på behovet for ordentlig styrketrening igjen. I går meldte vi oss derfor inn i treningssenteret igjen (vi meldte oss ut når jeg ble syk) og jeg har to dager på rad hatt skikkelig gode økter! Akkurat som før! Altså det høres kanskje lite ut, men jeg er så glad at det kribler i hele kroppen.
Nå føles det som om alt er på riktig vei! I går gjorde jeg faktisk noe spennende også som jeg håper kommer til å forandre mye av fremtiden min.
-M
