Jeg ser meg selv mye ovenfra og ned om dagen. Kanskje litt rar ting å si, men det er likevel den beste forklaringen. Om det er ruslende på vei til jobben i en stim av mennesker, i kassa på dagligvarebutikken eller søndagstur i parken så har jeg liksom et slags bilde av meg og alle de andre menneskene rundt meg i hodet.

Nå skal jeg ikke si at jeg ikke drømmer, for det gjør jeg jo. Faktisk drømmer jeg om mange greier om dagen. Jeg drømmer om nytt hus, flere muligheter og muligens flere barn. Jeg håper det ligger et hav av sjanser til alle de tingene foran meg, men jeg har lært noe de siste årene som føles veldig viktig akkurat nå.

Jeg har lært å sette pris på hverdagen.

Selv om man kanskje ikke tenker over det når alt føles slitsomt og tungt, så er det alltid noen som vil misunne deg det du har.

Når du surmulende sliter deg opp av sengen før fuglene fiser, er det noen som hadde gjort alt for å stå opp fra den i det hele tatt.

Når du opgitt sitter fast i rushen mellom destinasjon A og B, finnes det mennesker som ikke har sett utsiden av rommet de er i på lenge.

Når du blir forsinket til et møte med venniner, skulle andre ønske at de hadde noen som ventet på dem.

Når barnet ditt skaper seg vrang for 703. gang den ettermiddagen, er det andre som skulle ønske de hadde noen å ta den 704 kampen med.

Når du syns at kjæresten din er en fjern apekatt, er andres kjærester bare et fjernt minne.

Man skal drømme, tenke fremover, håpe og forvente. Men man skal også leve akkurat nå. I rushen, i køen, i rotet, i tidsklemma, i barnegråt, i kaoshus fordi det er en slags drøm det også!

Klem M