Jeg skjønner at mange nok vil være uenige med meg i det jeg skal skrive nå: Og det er helt greit. Jeg er for konstruktive diskusjoner og at man kan snakke om det man tenker eller føler. Det jeg derimot IKKE syns noe om er lange pekefingre som veives i alle retninger mot absolutt alle og om absolutt alt. Faktisk er jeg så sliten i hodet av det hele at jeg tok meg en liten pause fra hele bloggen noen dager. 

Mange som følger meg fast vil kanskje tro at dette bunner helt og holdent i kronikken Morten Hegseth skrev i VG om “stagemoms”. Det er bare en liten fjert i begeret av alt jeg er så lei av at folk henger seg opp i. Men, siden jeg mange fortsatt kommer til å tro det vil jeg først av alt si at jeg ikke følte meg truffet at kronikken, at jeg helt og holdent er enig i mye av det han skrev OG at jeg selvfølgelig på alle måter er for at alle barn skal ha det best mulig. Jeg mener likevel at det finnes andre virkemidler. Som for eksempel å guide de du mener gjør feil mot å ta andre valg ved å kontakte dem direkte eller kanskje spørre de riktige spørsmålene som setter tankene i gang? Til slutt vil det jo uansett være opp til den enkelte forelder hva de ønsker å gjøre med barna sine uansett hvordan man vrir og vender på det. Dessuten syns jeg store deler av fokuset forsvant over på nok en gang – det store presset i dagens samfunn. 

Når jeg sier at dette bare er en fjert i begeret (som du ser lagde jeg min helt egen metafor lenger oppe her som jeg nå ser at muligens var litt rar, men det får funke) mener jeg virkelig det. Klaging over Halloween, alt som skjer i politikken om dagen, nok en gang det forbaska maset om Parajumper på fjortisjenter. JEG BLIR HELT SPRØØØØØØØ!!!

Jeg husker alt for godt første gangen jeg opplevde hvordan vi nå har startet å takle det materialistiske presset/presset på penger. Det var når min eldste datter gikk i barnehagen. Plutselig fikk vi brev hjem om at det ikke lenger var lov til å ta med seg “Go´morgen yoghurt” siden alle ikke hadde penger til dette og det dermed ble urettferdig for barna. Jeg holdt på å besvime! Var det virkelig helt seriøst? Som 19 år gammel student var jeg på alle måter en av de som virkelig ikke hadde råd til å sende med barnet mitt den yoghurten i matpakka, men det hadde aldri i min villeste fantasi vært logisk for meg å nekte de andre barna det! Det er rett og slett slik livet er. Naboen din kommer ikke til å droppe å kjøpe en Tesla fordi du ikke har råd!   

Det var kanskje bare en Yoghurt, men for meg var det inne i hodet mitt så fryktelig mye mer. 

Det var å vranglære datteren min! 

Hvorfor skulle man ikke heller prøve å få henne til å forstå at den Yoghurten ikke kom til å gjøre henne – 1. Mettere eller 2. Mer lykkelig. Så klart kunne vi kjøpt dersom vi hadde råd, for de smaker jo godt. Men det hadde vi ikke og det burde på ingen måte utgjøre noen forskjell for henne. 

Misunnelse. Det er der alt ligger. En følelse som selvfølgelig er fryktelig vond og vanskelig, men den kan jobbes med. For alt sitter i hodet. Ved å se på de uendelig mange fine tingene man selv har, i stedet for å fokusere på det alle andre har blir misunnelsen ganske raskt borte. SÅ…ENKELT…ER…DET!

Ta Yoghurten som et eksempel. Om man i stedet kunne fokusere på at mamma hadde laget hjerteagurker eller tegnet smilefjes med majonesen så hadde tankesettet endret seg helt. Se rundt deg på alt du har! Har du ikke fått en snasen babyshower? Nei, så har du kanskje fått en bukett blomster av en god venninne! Har du ikke en svindyr bil? Så har du kanskje mye tid hjemme sammen med barna dine! Har du få venner? Så har du kanskje en jobb du elsker! Altså de fleste har alltid noe! Og at du lar misunnelse ødelegge fokuset på det er bare dumt. 

Nekter du barnet ditt en Yoghurt i barnehagen vil de kanskje heller ikke forstå hvorfor de ikke kan få en Parajumper eller skoleveske til 10k på ungdomsskolen.  Vi må bare lære oss at verden er bygget opp av ulikheter. 

Noen kommer til å være villig til å ofre mer av tiden sin for penger, andre setter tid hjemme først. 

Noen kommer til ha flaks i livet, andre uflaks. 

Noen er født rike, andre fattige. 

Så lenge vi lærer at lykken starter innenfra er vi SÅ mye bedre rustet til å takle hverdagen. 

Det fører meg videre på tankene rundt de valgene vi tar i dag. Verden er mindre en noen gang, tilgangen til alt større. 

Vi bruker helt sykt mye tid på sosiale medier og blir utsatt for mer reklame en vi noen gang har gjort tidligere. 

Kan jeg bare be på mine knær om at alle snart kan innse at man ikke kan skylde på influensere for alt presset man føler? De presser ingen til å følge med på det de skriver, viser frem eller reklamerer for. Det valget er på alle måter fullt og helt ditt eget. Det er så altfor lett er det ikke? Å ha noen å skylde på når du føler deg nede? Men i bunn og grunn gjør du jo det mot deg selv!

Jeg har de siste årene lært meg å skille mellom de som inspirerer meg og de som får meg til å føle meg som et dårligere meg. 

For eksempel kan jeg ikke følge mennesker som har det alt for perfekt. Fordi, i min drømmeverden lever jeg i et hjem uten et støvfnugg, alle har rene klær, vi spiser sykt sunn mat og klarer å sjonglere hverdagen perfekt. I realiteten er jeg er rotehue, som elsker å ha det ryddig men hater å rydde. Jeg går på trynet ca 70 ganger i uka, har en vaskekjeller som flyter over og er alt for glad i Mc. Donalds. Ergo kan jeg ikke følge instagramkontoer eller blogger som fremviser det jeg ikke får til fordi jeg får dårlig selvtillit av det. Det funker supert! 

Om du har lite penger å rutte med, slutt å følge de som kan kjøpe hva de vil. Om du sliter med vekt, ikke følg de som kan spise 10 kilo sjokolade uten å legge på seg et gram. Om du sliter med å få barn, ikke følg de som deler hvor fantastisk livet er med baby! Om du føler deg som en dass, ikke følg de som kler alt! Skjønner du greia? 

Ta de riktige valgene for deg selv! Slutt og skylde på alle andre for det du føler!

Det er kun du som kan gjøre noe med det uansett!

-M