Mine, dine, våre. Hverdagen til veldig, veldig mange. Det er ikke noe som er vanlig lenger, heller ikke noe som er uvanlig. Familier kommer i utallige formasjoner. Fasiten er borte. Resultatet? Vel, det kan jeg ikke snakke om for noen andre en meg selv.
For jeg, er heldig. Vi er en familie basert på mine og våre. Eller min og vår for å være enda mer konkret. Tankene mine rundt dette har vært mange, noen av dem til og med tunge. Man vil jo bare barna sitt beste og omveltninger i familielivet er ikke alltid akkurat det. Det beste for barna altså.
Det er lett for at barna blir taperen i det hele. De som trekker det korteste strået. Ikke bare skal de forholde seg til at mamma og pappa ikke er sammen lenger. Det er så mye, mye mer. Hele livet deres blir snudd på hodet og som jeg har skjønt på andre er ikke det alltid en enkel sak.
Vi har stablet oss gjennom denne omveltningen uten de alt for store humpene i veien. Kjærligheten og snuppeliten er uadskillelige. Så kommer lillebror og frykten min for at det snuppeliten skal merke forskjellsbehandling, om så en aldri så liten smule, vokser seg større og større. Ikke fordi jeg tror noen kommer til å gjøre det med vilje, men at hun skal oppfatte situasjoner annerledes en vi gjør det.
Jeg er så glad for at den frykten aldri fikk vinger.
Jeg føler meg så heldig som har en fantastisk kjæreste og en så fin svigerfamilie. Det er aldri noen forskjell på barna, blod eller ikke. Snuppeliten har sin plass, likt som lille T og de andre. Hun føler seg elsket og satt pris på. Hun er trygg. I stedet for å se det vanskelige, ser hun det fine. Hun har fått en enda større familie, med enda flere mennesker som er uendelig glad i henne og vil henne godt. Hun er alltid omringet av mennesker som passer på. En ekstra farmor å gå til når ting føles vanskelig, en tante som alltid har mat, en tante som lærer bort taekwondotriks, to onkler som finner på mye sprell og en fetter som lyser opp hver gang han ser henne. Og dette er bare bonusen, kremen på kaka som allerede består av kjærlighet.
Jeg vet at mine, dine, våre kan være vanskelig. Men, det behøver ikke å være det. Med åpne armer, massevis av kjærlighet og en god tone mellom oss som voksne kan det faktisk ende opp med å være ganske så fint.
Det er det i alle fall for oss.
-M
