Det er rart hvordan tiden bare går. Hvordan alt som en gang føltes så virkelig bare blir til fjerne minner. Det begynner å bli lenge siden den dagen da tiden sto helt stille, da det føltes som hele livet falt i grus og at ingenting kunne bli det samme igjen. Det er med en stor klump i magen jeg skriver dette innlegget. For minnene er kanskje fjerne, men følelsen jeg fikk den dagen ligger plantet i kroppen min og vil nok aldri til å forsvinne. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi kommer nok aldri til å få vite hva som skjedde den dagen lille T sluttet å puste. Heller aldri få svar på om han hadde klart seg til ambulansen kom dersom vi ikke klarte å hjelpe. Hvor nære vi var å miste ham den dagen er jeg glad for at vi aldri kan finne ut. Men, en ting vet jeg. At jeg der og da, akkurat i de sekundene var sikker på at jeg aldri skulle få se babyen min vokse opp. Jeg blir kvalm av å tenke på det. 

I dagene, ukene og månedene etter at det skjedde var det en setning jeg og kjærligheten sa til hverandre om og om igjen.

“Det gikk bra”  

Og det gjorde jo det, det gikk bra. Alt gikk bra. 

Det skjer aldri meg, tenker man ofte. På den måten kan man beskytte seg selv fra bekymringer, uro og tanker man ikke vil tenke. Men, hva gjør du egentlig når det plutselig skjedde? Når du faktisk vet hvordan det føles å miste dem? Om det så bare var for en liten stund? 

Jo, du går i krigsmodus. Tar på rustningen, bevæpner deg med det du har og gjør absolutt alt du kan for å beskytte dem for at det aldri skal skje dem noe igjen. 

Lille T har blitt et beskyttet barn, kanskje til og med overbeskyttet. Jeg vokter ham med haukeblikk hvert bidige sekund vi er sammen. Er redd for alt. “Er han ikke litt blek?” Er en setning jeg sier alt for ofte og jeg vet at det ikke kan fortsette. Jeg bare vet ikke hvordan jeg skal bryte ned rustningen, senke våpenene og bare la ham være fri. 

Mye av grunnen til at vi har et barn som ikke sover er nok at jeg ikke klarer å la ham finne søvnen selv. Jeg vil bare passe på. Aller helst vil jeg bare ligge inntil ham til han våkner og jeg kan se at han er like hel og klar for en ny dag. For det er alltid kveldene som er verst. Når jeg må sove selv og ikke kan passe på. Terskelen for å ta han med meg i sengen vår når vi legger oss er alt for lav. Det kan være et host, at han er litt varm eller at jeg syns han puster for fort. Aller mest er jeg bare redd for at han skal være alene. Og når han først sover en hel natt i sin egen seng, våkner jeg av at angsten tar meg. Hvorfor har han ikke våknet i løpet av natten? Hvorfor har han ikke kommet inn til oss? Hvorfor har jeg ikke hørt han? Da har jeg bare lyst å løpe inn på rommet hans, rive han opp av senga og forsikre meg om at det ikke har skjedd noe. 

Jeg ser jo selv at det jeg skriver er helt fjernt. Men, jeg er klar over det og jeg jobber med meg selv hver eneste dag. Man kan faktisk bli syk av bekymring og jeg ønsker meg virkelig å bekymre meg mindre. 

Men, hva gjør man egentlig når man vet hvordan det føles? Hvordan det føles å miste det mest dyrebare man har, om det så bare var for en liten stund. 

Jeg håper at jeg aldri trenger å få kjenne på den følelsen igjen.

-M