Det “Å” så store spørsmålet – Du skal ikke ha flere barn da? Spørsmålet jeg selv prøver å unngå å spørre, men som glipper ut titt og ofte uten at jeg tenker meg om. Jeg blir ofte sur på meg selv når jeg spør om sånt. For det første har jeg absolutt ingenting med det å gjøre og for det andre vet man som regel aldri historien til menneskene man spør.
Innimellom spør jeg meg selv også, faktisk er det like frustrerende som når jeg spør andre. For egentlig har jeg ikke lyst til å svare, meg selv altså.
Jeg savner tiden på bildet. Selvfølgelig gjør jeg det. Den nyfødte lille bylten som lukter helt nydelig. Spenningen, kosen, permisjonslivet og all den kjærligheten. Kjærligheten til begge barna, mellom begge barna. Kjærligheten man føler for kjæresten sin når man nettopp har fått sitt eget felles menneske. Jeg savner å ha tid, tid til å bare nyte de små. Savner babygrynt, amming og lange trilleturer.
Det er bare en ting jeg virkelig ikke savner, og den tingen har fortsatt ikke sluppet taket. Angsten. Eller bekymringene kanskje. Det blir bare verre og verre. Og det setter en liten stopper for tankene om et barn til.
Jeg bekymrer meg for alt. Hadde jeg gikk den tillatelse, hadde angsten overtatt hele livet mitt. Jeg må virkelig kjempe for å ikke tenke vonde tanker om alt som kan skje, jobbe for å ikke drømme og jage vekk all uro som velter over kroppen min.
Jeg er redd for at det skal skje noe med barna når de er på skolen eller i barnehagen. Løper til for den minste ting og lager de sykeste hendelsesforeløpene i mitt eget hode.
Jeg kan plutselig ta meg selv i å tenke hva jeg hadde gjort dersom snuppeliten satt på med en fyllekjører eller lille T skulle krasje på motorsykkel. Det er så langt frem i tid, men bekymringene er der allerede.
Så hva om jeg skulle få en baby til og jeg ikke lenger klarte å legge bort alt dette. Le av meg selv, tenke at det ikke har noe for seg å bekymre seg for ting. At det blir like ille dersom man plutselig skulle stå i det, at det ikke hjelper å tenke på det. Hva om alt bare tok overhånd og alt bare ble vanskelig.
Jeg tror jo egentlig ikke at det hadde skjedd. Og jeg vet at mye av bekymringene ble til etter at lille T sluttet å puste. Men det bekymrer meg at jeg kan bli så bekymret.
Så er det jo heldigvis ingen hast. Vi har to nydelige barn og en hverdag full av latter og glede. Og mangler det en til så finner vi nok utav det når den tid kommer!
-M
mange baby